LITTERATUR: Anne Marie Lorck: Erling Enger, Oslo 2008.

Erling Enger hadde sin bakgrunn i et småbruksmiljø i Enebakk. Han var odelsgutt på familiens gård, og dette miljøet med dyr og gårdsarbeidere hadde han inngående kjennskap til. Under krigen var det trengselstider, og Erling Enger hadde det som andre utfordrende. Han hadde imidlertid også sitt gjennombrudd som maler etter en stor utstilling i Galleri Per i 1942. Det var gjerne figurmaleri Enger engasjerte seg i på denne tiden. Ofte har han fremstilt typer som gjør at vi trekker på smilebåndet, men bildene synes å ha en alvorlig undertone. Usikre figurer som møter en utrygg verden, synes ofte å kunne leses ut av bildene. Som et bilde på det jordbundne og det som synes evig uforanderlig, kan han ofte blant sine figurer plassere en hest, som med et megetsigende blikk synes å ha en uforstyrrelig, men også klok holdning midt oppi det hele. For Erling Enger var hesten et hellig dyr. Ett av hans bilder fra 1943 har den tittelen: «Det hellige dyr», og da er det en gårdshest som er plassert i sentrum av komposisjonen.

På denne tiden mot slutten av krigen malte Erling Enger ofte litt humoristiske eller galgenhumoristiske bilder, hvor figurene inntar klovneroller, men bildene kan også tolkes som ettertenksomme og mer filosofisk rettede symboler, ofte synes figurene å skjule seg bak masker. I flere bilder er det ikke lenger en ekte hest, men en gyngehest Enger maler, som synes å kunne symbolisere en drøm om en annen virkelighet.