LITTERATUR: Anne Wichstrøm: «Sinding, Elisabeth», Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1986, bind 3, s. 851-853.

Elisabeth Sinding var kusine av Stephan, Otto, Johanne og Christian Sinding. Hun ble interessert i å tegne og male dyr tidlig i 1860-årene, bl.a. etter inspirasjon fra stikk etter Rosa Bonheurs dyremalerier. Et møte med Siegwald Dahl førte til at Sinding ble elev av dyremaleren Adolf Friedrich i Dresden fra 1869. Under årene i München kom hun til å beherske München-skolens akademiske, grundige naturalisme og fortellende motiver. …

Fra begynnelsen av 80-årene ble hester det dominerende tema i Sindings bilder, og fra 1890 nærmest det eneste. Impulser fra tidens realisme og friluftsmaleri førte til en lysere palett og enklere komposisjoner samtidig som det litterære preget forsvant. Sinding hadde et klart blikk for hesters egenart. Oftest skildrer hun flere hester sammen, i hvile, på beite eller helst i arbeid. … I flere somre malte hun på Jæren (faren var prest i Stavanger). Hun malte der bl.a. hester under tarekjøring, og valgte gjerne å male dem i vannkanten, nær vann eller i snø. Landskapet danner ellers bare nøytral bakgrunn for dyrene, eller understreker stemningen i bildene.