LITTERATUR: Gerd Woll: Edvard Munch 1895 første år som grafiker, utstillingskatalog Munch-museet 1995.

A.J. Meier-Graefe skriver i generelle vendinger om kunst i sitt lille introduksjonshefte til mappen med de 8 trykkene av Edvard Munch fra 1895, men noen av motivene kommenterer han:

Munch benytter med forkjærlighet sin sans for … lysproblemer som et middel til å uttrykke sin fantasi – jeg snakker nå selvfølgelig på ny om de grafiske bladene! – Måneskinn utviklet seg fra et rent naturstudium til det fineste stemningsmaleri. Der ute ligger måneskinnet og kaster et blekt lys inn i rommet. Ved vinduet sitter en mann, grått i grått, et stykke skumring, helt i ett med skyggen, med melankolien i rommet, et sitrende slør. Sitter og tenker. Og det legemlige forsvinner, det blir ett med tanken, med det helt stille, indre blikket. Han kunne gå i oppløsning; månen som han ser ut på har smittet ham; det er som om hele hans liv var der ute, og det her inne bare var en refleks av ham blant andre reflekser.

Hvis han nå plutselig skulle snu seg, ville skrekken lamme ham på grunn av den enorme gardinen, det uhyrlige speilet i vinduet, og de store mørke veggene.
Ser De det ikke, herr professor? – nåvel, så ser De forhåpentligvis noe annet, hvis De ser noe i det hele tatt! S. 39.