LITTERATUR: Erik Egeland: Kai Fjell, Oslo 1990, avbildet s. 117.
Møter med Kai Fjell, utstillingskatalog Blaafarveværket 7. mai-25. september 2016, kat.nr. 12, avbildet s. 73.
Norsk biografisk leksikon, nbl.

Kai Fjell hadde sitt kunstneriske gjennombrudd på en separatutstilling i Kunstnernes Hus i 1937. Da hadde han funnet frem til et kunstnerisk uttrykk han kom til å forfølge de neste årene, inn i krigsårene og senere. Han fortalte selv at han malte under krigen så lenge han hadde farger.

Kvinnen som symbol på fruktbarhet og liv, og spillemannen som symbol på kunstnerens kreativitet og lengsel er helt typisk for Kai Fjells billedlige univers, slik vi ser det fremstilt i dette maleriet.

Kai Fjell hadde sin oppvekst på en skogsgård, Andorsrud i Skoger i Vestfold. Senere kom familien til å flytte til Nordby øst for Elverum. Oppveksten kom til å gi ham en motivskatt han kunne øse fra, med som det står i Nbl: nære natur- og fellesmenneskelige relasjoner i et norsk bygdesamfunn.I 1932 hadde han sett tyske ekspresjonisters malerier på en utstilling i Kunstnernes Hus. Han ble inspirert til å male i mørke toner med dystre og krisepregede motiver, men i 1937 og i et maleri som dette fra 1942, var det mørke og dystre borte.

Som Egeland skriver:

Det var ikke nye kriser som stod for døren efter utstillingen i 1937. Kai Fjell hadde stridd seg gjennom skyggenes dal og underveis erkjent hvem hans hjelpere var - de guddommelige kvinnekrefter i livet. I sin koloritt hadde han nådd en konklusjon som ble et utgangspunkt, Den hektiske lidenskapen og skissepreget vek for en roligere utfoldelse av lykkelige maleriske motiver. Blomsterbukettene skjøt frodig opp i bildene. Han ga seg tid til å dekorere. Rosemaleren i ham svingte med i rokokkoglade rytmer. Takknemlig smykket han sin genius - kvinnen - som pike, brud, mor, enke. Andorsruds mørke, marerittene, de farlige spenningene trådte i bakgrunnen. Drøm og angende harmonier strømmet inn i billedrommet. S. 77.

I dette maleriet med mange figurer, kvinner, menn og felespillere er det også tydelig hvor stor inspirasjon surrealistene hadde hatt på Kai Fjell. De vilkårlige proporsjonene mellom figurene og de romlige billedelementene viser motivet som sett i en drøm.