LITTERATUR: Kunsten i dag, Billedkronikk fra Riksgalleriets utstilling av Erling Enger, nr. 3, 61. hefte, Oslo 1962, avbildet s. 37.
Marianne Bratteli: "Erling Enger - Maleren av øst-norsk skogsmiljø", Erling Enger, utstillingskatalog Kunstnernes Hus 1991.
Anne Marie Lorck: Erling Enger - 100 år, utstillingskatalog Oslo Kunstforening 1999.
Anne Marie Lorck: Erling Enger, Oslo 2008, avbildet s. 86.
Etter nøye observasjon gjengav han det landskapet han kjente fra barndommen og de dyr og mennesker som befolket det: bønder og skogsarbeidere, drømmere og raringer. Disse maleriene med arrangerte opptrinn av folk og dyr regnes som Engers hovedverker. Bratteli, s. 8-9.
I samme katalog står det under: Biografi:
Enebakks natur og folkeliv var den rike motivkilden han øste av og som han senere stadig skulle vende tilbake til. S. 29.
Engers temaverden, det jordnære og typisk østlandsnorske fremstilt med lun ironi og flaggfriske farger, ble muligens spesielt godt mottatt i en periode hvor den tyske motarbeidelse av alt særnorsk var ekstra tyngende:
"... et overveldende oppkomme av humør, underfundighet, av naturglede og artistisk frodighet, deilig friskt i det hjemlige miljøet og en en forløsende glede i en tid da alt ble mørkere omkring oss", skrev Sigurd Willoch i katalogen til en utstilling i Kunstnerforbundet 1984. Lorck 1999, s. 11. En utstilling hvor også dette maleriet var med.
Anne Marie Lorck skriver i sin bok om Erling Enger fra 2008, at han alltid var opptatt av farger og form. Imidlertid, ofte var det viktigste for ham å fange den humoristiske siden ved et motiv. "Det hellige dyr" fra 1943 (se s. 86) er et typisk eksempel. Malemåten er her mer uvøren. Gårdens viktigste ressurs er sentralt plassert i familiens midte, godt påselt. Engers karakteristiske sorte konturstrek gir maleriet et lett skisseaktig preg. Nok en gang er tittelen en vesentlig del av bildets suksess. Den kaller på smilet, samtidig som den gjør oppmerksom på den viktige rollen hesten den gang spilte i gårdsdriften, ikke minst under krigen. Selv om de større gårdene hadde traktor, var det ikke lett å fremskaffe drivstoff. I TV-intervjuet forteller Enger at utgangspunktet for bildet var en diskusjon hjemme på gården, hvor han påsto at hesten fikk mye bedre stell enn de andre dyrene på gården. "Modellen" til hesten hadde han funnet "på en gård rett neri her". Koloristisk er bildet typisk for Enger, med rødt og blått som hovedfarger. Særlig rødfargen skaper en fin rytme fra uthuset helt til høyre over skjortekraven til bonden og de røde høylysene på hesten, for så å bli plukket opp i klærne til ungene og endelig kona foran det røde våningshuset. Og igjen bruker han gul oker for å stramme opp - på hesten især. S. 80.
