LITTERATUR: Erik Mørstad: "Waksvik, Skule", Norsk kunstnerleksikon, Nkl.
Waksvik begynte sin utdannelse på en tid da norsk billedhuggerkunst fremdeles var dominert av en innholdsmessig og formal tradisjonalisme. Kunstnerens studiereiser til Frankrike, Italia og Egypt i 1940-og 50-årene utvidet hans estetiske referanseramme, men rokket ikke ved den grunnoppfatning som Kunstakademiets utdannelse og eldre kolleger hadde befestet som norm for unge billedhuggere. I 1950-årene videreførte Waksvik således trofast mellomkrigstidens dekorative skulpturtradisjon, og dermed ble både Waksvik og mange av hans generasjon allerede i ungdommen sysselsatt med å lage utsmykningsskulptur til offentlige utemiljøer. Men Waksviks faste forankring i sentrum av norsk billedhuggerkunst, med vekt på et realistisk formspråk, lett gjenkjennelige motiver og moderat formbehandling, gjorde ham likevel ikke til noen konservativ skulptør. Tvert imot resulterte hans interesse for norske skogs- og husdyr i dyreportretter som både tok hensyn til dyrenes anatomi og den nødvendige kunstneriske fortolkningen. ...
Når Waksvik modellerer dyreskulpturene, orienterer han seg fram til det ideelle krysningspunktet mellom forenklet form og realistisk gjengivelse. ... I skulpturene presenteres dyrene som regel enkeltvis. ...
Waksvik er mer opptatt av dyrene som objekter for skulptural behandling enn av dyrenes eventuelle indre liv eller særpregede individuelle atferd. Den oppgaven Waksvik synes å ha stilt seg, innebærer at han presenterer de utvalgte dyrene i statisk ro eller i kontrollert bevegelse, slik at skulpturenes formale kvaliteter, som symmetri og variasjon innenfor en definert helhet, trer klart og konsentrert fram. Konkave og konvekse partier, samt masse og konstruksjon er viktige elementer i Waksviks skulpturer.