LITTERATUR: Øystein Loge, Oda Wildhagen Gjessing og Kari Greve: Nikolai Astrup tresnitt, Oslo 2010, kat.nr. 38.

I enkelte bilder går Astrup så langt at han gir landskapet menneskelig form. Det dreier seg om en animering av naturen der mennesket og dets omgivelser i helt konkret forstand blir ett. I «Elementer fra vår og vilje» (kat. nr. 37) har han gitt den store fjellformasjonen i bakgrunnen, som er kjent under navnet «Isdronningen», form av en liggende kvinne med frodige attributter. På den ene side er det som om Moder Jord selv har våknet til liv, som om hun våker over både landskap og mennesker, men på den annen side ligger hun fastfrosset dekket under is og snø. I «Vårnatt og seljekall» (kat. nr. 38) har seljetreet i forgrunnen fått menneskelige trekk og strekker sine lange armer begjærlig opp mot Isdronningen i bakgrunnen. Riktignok har fjellformasjonen også i virkeligheten en form som kan minne om en liggende kvinne, og navnet fikk fjellet visstnok lenge før Astrups tid. Det er likevel ingen selvfølge å fremstille fjellet på denne måten – dette er et karakteristisk uttrykk for Astrups helt personlige naturvisjon. Gjessing, s. 34.