Avsluttet
Grev Wedels Klassiske

Auksjon torsdag 25. mai 2000 kl 20:00

Gamle Logen Store sal

Tidemand, Adolph (1814-1876)
Den yngste sønns avskjed 1867

Olje på lerret
52x59
Signert og datert nede t.h.: A. Tidemand 1867.

Auksjonert torsdag 25. mai 2000 kl 20:00

Vurdering
NOK 1 500 000–2 000 000

Tilslag NOK 4 000 000

UTSTILT: Christiania 1877

LITTERATUR: Lorentz Dietrichson: Adolph Tidemand, hans Liv og hans Værker, Christiania 1878, kat.nr. 616.
Gunnar Hjelde: Oscarshall. Lystslottet på Bygdøy, Oslo 1978.

Dette maleriet er oppført som nr. 616 i kronologisk fortegnelse hos Dietrichson med omtale: Ddf. Afsendt 31 te Maj. Bestilt af Skibsbygmester A. Dekke, Bergen. Udst. 1877. (285). Nr. 285 i klammer henviser til nummeret i Tidemands salgskatalog. I systematisk fortegnelse er bildet oppført under III: Folkelivsbilleder, og der ser man at det finnes bare en annen versjon av bildet i olje: Den yngste Søns Afsked I 1850. Denne første versjonen befinner seg i Oscarshall, og er et av maleriene som inngår i billedsyklusen på ti bilder over norsk bondeliv, som ble bestilt av Kong Oscar I til spisesalen på Oscarshall. Disse maleriene er malt på sirkelrunde sinkplater og har en diameter på 88 cm. Sammen med andre elementer danner de en frise over landskapsmaleriene fra norsk natur av Joachim Frich i spisestuen i lystslottet. I et første utkast til utarbeidelsen av bildene på Oscarshall, som eksisterer i akvarell, er forslaget til temaet med den yngste sønns avskjed annerledes løst enn i den endelige rondellen. I akvarellen står figurene foran inngangspartiet til en bondestue, men gården er plassert i bunnen av en fruktbar dal. Faren står på inngangshellen og vinker til sønnen, moren står lenger ut på tunet og holder sønnen i én hånd mens hun tørker en tåre med den andre; sønnen står med vandrerstav og en kløvhest klar til å dra avgårde. Det virker som om Tidemand har ønsket å videreutvikle temaet fra en mer idyllisk scene til et noe større drama, for i den ferdig utførte rondellen har bondestuen et enkelt inngangsparti og er plassert i et mye mer ødslig fjellområde. Eldre utseende foreldre ser sin yngste sønn med sekk, snippeske og vandrerstav avgårde, han har ikke lenger hjelp i en kløvhest. I forhold til rondellen er den andre versjonen i olje, som vi har med, også ganske forskjellig. Både i format, men også komposisjonsmessig er det forskjeller. Figurene er plassert på samme måte, men både ansikter og drakter er forskjellige, inngangspartiet til bondestuen er forskjellig og landskapsomgivelsene er forskjellige. Man kan si at den versjonen vi har med er spunnet over samme lest som rondellen i olje, men den er på vesentlige punkter såpass forskjellig at det ikke er snakk om en åndløs gjentagelse av et tidligere brukt motiv, det er heller en videreutvikling av motivet. Det bildet vi har med har dermed en komposisjon Tidemand bare brukte en gang. Ofte malte jo Tidemand sine motiver flere ganger med ganske ens oppbygning av komposisjonen. Det er altså ikke tilfelle med dette bildet, det må kunne sies å være et unikum.
Bildet er omtalt, med en for Tidemand spesiell og personlig vinkling, hos Dietrichson som følger: I 1867 malte Tidemand "Den yngste Søns Afsked" for Skibsbygmester Ananias Dekke i Bergen. Til denne Mand var Tidemand nemlig i det forløbne Aar traadt i et nærmere Forhold: den eneste Søn, ved hvem Forældrene knyttet saa varmt et Haab, var draget fra Forældre-Hjemmet op til Fædrelandet for at uddanne sig som Skibsbygger, og med Glæde og Tryghed saa Forældrene ham anbragt hos den ligesaa noble og dygtige som hjertedannede og kunstelskende Ejer af Georgernes Værft i Bergen, Ananias Dekke. S. 97-98. For Tidemand må dette motivet med sønnen som forlater sitt foreldrehjem, som ble bestilt av Dekke, ha fortonet seg som en mulighet for ekstra innlevelse i et tidligere brukt motiv fra den norske bondes liv. Han kunne formidle foreldrenes følelser i avskjedens time, i og med at han nettopp på det personlige plan hadde opplevd det samme. Han synes også å ha skildret avskjeden med stor empati, hvor figurene har individuelle, naturlige reaksjoner, som synes å være fremstilt på en mer inderlig måte enn i rondellen. Foreldrene har eldre ansikter, moren må som før felle en tåre som hun tørker med forkleet, faren gir sin sønn det siste varme håndtrykk med begge hender og inngir ham med sitt blikk styrke; sønnen med snippeske og vandrerstav, er halvt vendt mot sine foreldre i et siste farvel, med et inderlig blikk rettet mot moren, men også halvt vendt fra dem mot veien og fremtiden. Det er et bilde som stemmer tilskueren til en følelse av både vemod og håp. Også andre ting i bildet kan sies å understreke disse følelsene som Tidemand ønsker å vekke, vemodet avtegner seg i foreldrenes, i forhold til den første rondellens, mer furete ansikter, de har hatt et strevsomt liv på fjellgården før de nå kan se sin yngste sønn avgårde. Håpet avtegner seg i sønnens unge ansiktshud, men også i nyperosebusken i blomst ved husveggen som vitner om en ny vår, og på uret i inngangspartiet som viser fem på syv, et morgengry som vitner om en ny dag. Tidemand har i denne versjonen skildret figurene i et karakteristisk norsk landskap med skogkledde åser mot blånende fjell, hvor man kan se et gårdsbruk langt borte på den andre siden av dalen. Man får inntrykk av at det er langt til folk og at sønnen reiser ut i verden som en askeladd fra et avsidesliggende foreldrehjem. Foreldrene står på de store steinhellene inn til bondestuen hvor man ser en av de profilerte inngangsstolpene typisk for hus i Telemark i gammel tid. Tidemand var veldig nøye med å fremstille draktene fra de forskjellige dalførene slik de ble brukt i sine draktakvareller, men i sine oljemalerier følte han seg fri til å blande elementer fra forskjellige drakter. I dette bildet har figurene drakter som er en blanding mellom det som ble brukt i Flesberg i Numedal og i Østre Telemark.
Andreas Munch skrev dikt om Oscarshall og om Tidemands billedsyklus Norsk bondeliv som ble utgitt i Digte og Fortællinger, Christiania 1855.
Andreas Munch var en kjent norsk forfatter som blant annet hadde skrevet diktet: Der ånder en stille sommerluft til Tidemands og Gudes maleri Brudeferden i Hardanger i 1849.
Hver av de ti scenene i Norsk bondeliv fikk dikterisk behandling og under Den yngste søns afsked heter det, gjengitt hos Hjelde, s.129:

Aar svunde hen. Den Mand er alt bedaget,
Og rynket er den før saa væne Brud,
Hjemkredsen først er voxet, saa aftaget –
Barn efter Barn fra den er vandret ud.

Snart har de kun det yngste Barn tilbage,
Den kjæreste, den sene Alders Søn –
Nu skal og denne Fugl af Reden drage,
Dens Vinge længst er voxet frem iløn.

De Gamle klage ei, skjønt vel de vide,
Med ham gaar sidste Jordlyst fra dem hen –
Men Landsens Kaar de vel forstaae at lide,
De søge ei at holde ham igjen.

Til Tærsklen kun de signende ham følge.
Endnu engang til dem han vender sig. –
Hans Barm er trang, han kan ei Taaren dølge,
Men Ungdomsverdnen lokker ham saa rig.

De Gamle veed, den Lokken holder ikke –
Men han maa ud at prøve Livets Dyst.
Saa langt de kan, de følge ham med Blikke,
Saa gaae de Haand i Haand i Stuen tyst.