LITTERATUR: Nils Messel: Ludvig Karsten, Oslo 1995.

Mange kunstnere forbereder seg lenge når de skal male portretter og lager ofte utkast i blyant og små skisser i olje for å bli bedre kjent med sitt motiv. Dette var ikke Karstens arbeidsform. Med dødsforakt gikk han rett på oppgaven og det hvite lerretet. Det fikk bære eller briste. Man måtte ikke tenke for meget; man måtte vokte seg vel så ikke refleksjonens kulde – det som hans venn Olaf Bull kalte "forstandens hodepine" – kom snikende og la seg mellom kunstneren og hans motiv. S. 100.