LITTERATUR: Ingrid Reed Thomsen: Christian Skredsvig, katalogdel, utstillingskatalog Blaafarveværket, Modum 1978, kat.nr. 30, avbildet s. 85.
Ingrid Reed Thomsen: Christian Skredsvig, Oslo 1995, avbildet s. 102.
Kunstnerblikk i Asker og Bærum, utstillingskatalog Henie Onstad Kunstsenter, 1998, kat.nr. 84, avbildet s. 67.
Erik Mørstad og Kjersti S. Munthe: "Atelieret som motiv i norsk maleri", Norske ateliermotiver, utstillingskatalog Th. Kittelsens Lauvlia i Sigdal 2001, avbildet s. 12.

Christian Skredsvig har i dette maleriet, Blaastuen, Fleskum, skapt et verk typisk for den perioden i norsk malerkunst som kalles ny-romantikken. Bildet er malt ved et høydepunkt for denne perioden i norsk kunst, i 1890, da den slo ut i full blomst blant norske malere. Ny-romantikken, som ble introdusert i Norge i 1886, nettopp på Fleskum, med den berømte Fleskumsommeren, kom til å vare som en hovedretning i norsk kunst til omkring århundreskiftet, 18/1900. Ny-romantikken blir ofte benevnt "blåmaleriet", fordi et typisk trekk ved perioden er forkjærligheten for den nordiske sommeraftens blålige lys. Kunstnerne skapte ofte stemningsfulle landskapsbilder med aftenhimmelen som speiler seg i stille vann hvor blåtoner er dominerende. Her i dette interiørbildet, som antagelig er malt i begynnelsen av 1890, om vinteren, har Skredsvig kunnet utnytte blåstuens farger til å skape en stemningsfull atmosfære i tidens ånd. Han har brakt landskapsmaleriet inn i interiøret og ved parafinlampens hjelp får han en tilsvarende stemning inne, som en aftenhimmel ute kan gi. Skredsvig har antagelig hentet inspirasjon fra Harriet Backers interiører. Hennes bruk av lys i interiøret ga fargene en egen fylde, og klangen og stoffligheten i fargene i dette bildet av Skredsvig, er nok også inspirert av henne. Det varme lyset fra parafinlampen står ved siden av det blålige aftenlys som strømmer inn gjennom vinduene for opplysingen av rommet med det skurte tregulvet, de blågrønne veggene, de lette blondegardinene og fargeskimmeret som danner seg i det gråhvitt malte taket, der det svake blå aftenlyset blandes med det varmt gule lyset fra lampen til et blålighvitt og gulrødt fargespill. Skredsvigs kone, Maggie, (Margrethe Annie), sitter stille og leser ved parafinlampen. Denne rolige syssel og det at hun er kledd i en blå kjole bidrar som stemningsskapende elementer i komposisjonen, slik at den fremstår som harmonisk. I Blaafarveværkets katalog fra 1978 beskriver Ingrid Reed Thomsen maleriet som følger: I en lavloftet stue sitter en ung kvinne og leser. Det er aften, og det gule parafinlyset understreker veggenes blå og gardinenes hvitfiolette toner. Dette er Skredsvigs versjon av "blåmaleriet", som i Norge hadde sitt utspring i Fleskumsommeren og klinger ut for fullt i 1890-årene. Reed Thomsen 1978, s. 102. Fleskumsommeren i 1886, da ny-romantikken og "blåmaleriet" ble introdusert i Norge, er blitt et begrep i norsk kunsthistorie. Christian Skredsvig og Maggie, født Plahte, bodde på Fleskum gård ved Dælivannet i Bærum. De inviterte denne sommeren flere av sine kunstnervenner fra München- og Paristiden til et opphold hvor man kunne kombinere den felles malerinteressen med sosialt samvær. De som var hos Skredsvigs var Sofie og Erik Werenskiold, Kitty Kielland, Harriet Backer, Eilif Peterssen og Gerhard Munthe. Kitty Kielland og Eilif Peterssen malte hvert sitt bilde fra Dælivannet kalt Sommernatt, som begge befinner seg i Nasjonalgalleriet, og som står som symboler for denne nye periode i norsk kunst. Skredsvig selv malte denne sommeren det store bildet Sankthansaften som befinner seg i Statens Museum for Kunst i København. Også i dette bildet er det aftenhimmelens gjenskinn i det stille Dælivannet som dominerer komposisjonen. Maggie og Christian Skredsvig bestemte seg ved årsskiftet 1885/86 for å bosette seg på Fleskum. Fleskum gård var, som Ingrid Reed Thomsen skriver i sin bok om Skredsvig fra 1995, en stor eiendom praktfullt beliggende ved Dælivannet oppunder Kolsås i Bærum. De første årene var de leietagere, senere ble gården kjøpt i fru Maggies navn. Her hadde ekteparet sitt hjem frem til 1894. I de vakre omgivelsene fikk Skredsvig endelig utløsning for sitt lyriske temperament og sin kjærlighet til norsk natur. Sent og tidlig var han på farten med malersakene sine, og at han trivdes, er de mange bildene han malte gode bevis på. Reed Thomsen 1995, s. 83. Gården ble etter hvert satt i stand og blant annet ble det bygget nytt hovedhus med atelier. I slutten av februar 1890 sto det nye atelieret og hovedhuset på Fleskum klar for innflytning. Atelieret målte 11 x 8 meter og hadde en takhøyde på seks meter. Det var staselig utstyrt med både svenskeovn og peis, og en vindusfordypning "a la gotique", der "Slotsfruen" kunne sitte og nyte utsikten mot Oslofjorden…Det var imidlertid flere som beklaget flyttingen fra den gamle Blaastuen. Også den var en kombinasjon av dagligstue og atelier, men var tydeligvis mer intim og hyggelig enn det nye store rommet. Men for Skredsvig var Blaastuen blitt for liten. Han hadde imidlertid malt to interiørbilder derfra for å bevare den i minnet. I det ene sitter Maggie med en bok under parafinlampen foran vinduet. Det lavloftede rommet med de blå treveggene og de gamle møblene har en særegen atmosfære som Skredsvig har fått godt frem. Igjen blir man minnet om Harriet Backers bondeinteriører og nitti-årenes "blåmaleri". Ibid, s. 100. I 1890 reiste ikke Maggie og Christian Skredsvig til Paris, men Skredsvig var representert med to arbeider på den nye Salonen på Champ-de-Mars: Familien Lie var tilstede på vernissagen. Datteren Asta skrev begeistret til forloveden i Norge at maken til feststemning hadde de aldri opplevd. …Bare de ypperste bildene var kommet med på utstillingen, og alle stilretninger var representert, forteller hun videre. Maleriene hang "bare i to rader", hver maler for seg. Derved unngikk man det overlessede inntrykket fra den gamle Salonen. Alle de moderne malerne var med, Puvis de Chavannes, Roll, Sargent og mange flere. Blant de norske gjorde særlig Thaulow lykke, men også Skredsvigs to bilder, "Villa Baciocchi" og "Blaastuen" tok seg riktig godt ut. Ibid, s. 100-102.