LITTERATUR: Holger Koefoed: Ørnulf Opdahl, Oslo 1994, omtalt s. 51, avbildet s. 50.

Et tidsbilde. En guru - profet eller bedrager? En svevende person - levitasjon - eller på plass rett over gulvet? En seer med ett åpent og ett lukket øye? En luring? Masse aktivitet i området, en energisøyle oppover eller nedover? Et flirende hode nederst ved siden, avhugget? Og sjamanens dyr? Så mange ubesvarte spørsmål. Maleren morer seg med et ironisk smil i munnviken.
Guruen, Buddhaen, behersker sitt rom - kjølig i energiens røde rom, og hvilke krefter har ført ham hit foran malerens blikk? En meditativ tilstand, konsentrasjon omkring menneskets midtakse hode, tredje øye, hjerte, navle, kjønn. En tilsynekomst for malerens indre blikk om en beslektet åndelig tilstand, en usynlig verden tilstede for kunstnerens og sjamanens øye, dette dobbeltblikk, dette janushode vendt innover og utover på samme tide, i samme rom. Bildet åpner seg og lukker seg.
Fordi han ikke selv er guru, kan han male en guru. Eller er det akkurat omvendt? Uten ironi ingen troverdighet? Uten smil ingen oppmykning, uten latter ingen frihet. S. 51.