LITTERATUR: Trond Aslaksby: ”Heyerdahl, Hans Olaf Halvor”, Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1983, bind 2, s. 192-197.
Malcolm Day: 100 helgener, utgitt på dansk 2003, originalens tittel: A Treasury of Saints, 2002.
Dan Brown: Da Vinci-koden, utgitt på norsk 2004, originalens tittel: The Da Vinci Code, 2003.
Juan Chapa: Hvem var Maria Magdalena, Navarra Universitet, Opus Deis informasjonskontor på internett, 2009.
Det nye Testamentet, se bl.a. Lu 8, 2; Mark 16, 9-11; Jo 19, 5; Jo 20, 1-18; Lu 7, 36-50; Jo 8, 7; Mark 14, 3-9; Mat 26, 6-13; Mark 15, 40-41; Jo 12, 3-8.

Hans Heyerdahl har her malt den angrende Maria Magdalena. Det er et bilde av den sanselige Magdalena-typen, hvor hun fremstilles som den botferdige hore, den angrende prostituerte. Hun er ofte fremstilt mer eller mindre naken med langt rødlig hår, som gjerne dekker deler av kroppen. Det er konvensjoner for denne Maria Magdalena-typen, en hodeskalle, en oppslått bok, men også en salvelses- eller olje-krukke inngår som regel. I Hans Heyerdahls bilde er hun sanselig uten å være utfordrende, noe som også inngår i konvensjonen for denne billedtypen, som spiller på subtile undertoner av seksualitet. Hun er fremstilt i profil, oppslukt av boken, med ansiktet nesten helt dekket av håret som bløtt faller ned over hennes kinn, nakke og skuldre. Det synes som om kledet hun har hatt rundt seg uforvarende har falt ned slik at det meste av hennes yppige kropp blir synlig.

Hans Heyerdahl malte allerede i 1877 Den botferdige Magdalena, Bergen Kunstmuseum, Rasmus Meyers Samlinger, som røper spanske 1600-talls forbilder, men, som det står i Norsk kunstnerleksikon, har en rekke trekk som kom til å bli karakteristiske for Heyerdahls produksjon:

Her gjør han ofte bruk av kontraster mellom realisme og idealisme, mellom det illusjonistiske og det dekorative, og viser forkjærlighet for en spesiell, rødhåret kvinnetype. Aslaksby, s. 193.

Maria Magdalena har gjennom tidene, i tillegg til mye annet, blitt et symbol på kvinnelig visdom, på perfekt kjærlighet, men også på sorg. Hun ble et symbol på at tilgivelse og frelse er tilgjengelig for alle.

I dag heller man i den romerske kirken til den oppfatningen at Maria Magdalena var en Herrens disippel og en forkynner av evangeliet, og at man før har blandet tre Maria-skikkelser i en og samme person.

I evangeliene står det ikke spesielt mye om Maria Magdalena. Hun tilhørte en gruppe kvinner som fulgte Jesus, og som skal ha sørget for ham med det de eide. Hun skal ha kommet fra en liten by, Magdala, på vestsiden av Genesaretsjøen. Jesus skal ha drevet syv ånder ut av henne, noe som like gjerne kan bety kroppslig eller mental sykdom som å være besatt av djevler. I Johannesevangeliet fortelles det at hun sto ved siden av Jomfru Maria ved foten av Jesu kors. Og i det samme evangeliet står det at hun vendte tilbake til graven og står der gråtende, da Jesus viser seg for henne som Den oppstandne. Han sier: Rør meg ikke, ”Noli me tangere” og ber henne si til hans disipler at han skal stige opp til sin Far.
På 400- og 500-tallet identifiserte den romerske kirke Maria Magdalena i tillegg med synderinnen som i Simon fariseerens hus vasket Jesu føtter med sine tårer, tørket dem med sitt hår, kysset dem og salvet dem med olje. Synderinnen var tatt i ekteskapsbrudd og skulle steines, men Jesus sa: ”Den av dere som er fri for synd, kan kaste den første steinen på henne!”. På den tiden hadde hun allerede blitt identifisert med synderinnen Maria, Lasarus’ søster, som i Betania salvet Jesu hode med nardusolje eller som det står hos Johannes at: ”Maria tok da et pund ekte, kostbar nardusolje og salvet føttene til Jesus; deretter tørket hun dem med håret sitt, og oljen fylte hele huset med sin duft.” Disse tre Maria-skikkelsene ble da, særlig etter Gregor den store, oppfattet som én og samme person. Alle disse kvinnene viser i møte med Jesus stor kjærlighet, og om det skulle ha vært samme person, ligger ikke hennes storhet i at hun var uklanderlig, men i hennes kjærlighet. Hun, eller alle tre, fikk mye tilgitt og elsket mye.

På 900-tallet dukket det fiktive forherligende historier opp om henne, som særlig ble spredd i Frankrike. Det vokste frem legender om at hun flyktet til Marseille under forfølgelsen av de kristne, og at hun evangeliserte Provence. Ifølge denne legenden døde Maria i Aix-en-Provence eller Saint Maxime og hennes relikvier ble ført til Vezeley.
Flere legender om Maria Magdalena har i våre dager blitt utbrodert med stor fantasi i flere bøker, den mest kjente Dan Browns Da Vinci-koden, utgitt våren 2003, en bestselger som også har blitt filmatisert, hvor det blir hevdet at Maria Magdalena, som skal ha vært av kongelig slekt, var gift med en vanlig dødelig, det vil si menneskelig, Jesus, og at hun skal ha vært gravid da Jesus ble korsfestet. Hun måtte flykte til Frankrike, eller Gallia som det da het, og fikk beskyttelse av jødene som bodde der. Hun fikk et barn, en datter ved navn Sara, som førte Maria Magdalenas og Jesu slekt videre, og det skal finnes etterkommere i dag i flere europeiske land.

Oljekrukken eller begeret er et symbol på Maria Magdalenas livmor som bar på denne verdifulle spiren, den oppfattes som den hellige gral. Maria Magdalena personifiserer denne hellige gral og jakten på den er egentlig ønsket om å finne hennes grav for å kunne knele ved hennes levninger, en reise for å be ved den utstøttes føtter. Alt har vært holdt strengt hemmelig for å unngå forfølgelse av den mektige kirken.

Helgenen Maria Magdalena har i den romersk-katolske kirke festdag 22. Juli.