LITTERATUR: Arne Eggum: ”Gundersen, Gunnar S.”, Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1982, bind 1, s. 835-837.

Gundersens tidligste nonfigurative arbeider er i pakt med den internasjonale tendensen i første halvdel av 1950-tallet. De er preget av en billedflate bygd opp av mer eller mindre regelmessige sirkel- og elipsesegmenter eller firkantformer, avgrenset av skarpe konturer og malt med jevn farge. Mellom fargeplanene oppstår det romvirkninger som beror på kontrastfulle sammenstillinger av farge, form og lysstyrke. De skarpe konturene har gitt opphav til en karakteriserende betegnelse for stilretningen: Hard edge.

På midten av 1950-tallet inntrådte en mer søkende romantisk periode i Gundersens kunst, hvor han blant annet synes å ha vært opptatt av kunstnere som Serge Poliakoff og Nicolas de Stäel.

Mot slutten av 1960-tallet fikk mange av Gundersens arbeider en nesten kosmisk dimensjon. Formene ble mer intrikate og spenningene større. Hans arbeider er like strengt gjennomlevd og presist formulert som Naum Gabos samtidig formulerte romkonstruksjoner i skulptur. …

Gundersen eksellerer nå i de fineste avtoninger i fargeplaten samtidig som det dramatiske elementet, tross kompleksiteten, ofte blir samlet i sterkere og enklere hovedkontraster.