LITTERATUR: Tommy Sørbø: «Nielsen, Amaldus Clarin», Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1986, bind 3, s. 51-53.

Tone Klev Furnes: Amaldus Nielsen. Kystens maler, Oslo 2000.

Amaldus Nielsen var interessert i å gjengi landskapet slik han hadde sett det på sine studieturer rundt omkring i landet. Han reiste om sommeren til forskjellige kyststrøk i Sør-Norge på studieturer og kunne arbeide med større komposisjoner om vinteren i sitt atelier. Her har han malt et motiv fra et kyststrøk ved de ytterste øyer mot havet. En mann ror i lett bris en tidlig morgen på den vide fjorden. Månen avtegner seg ennå svakt på en litt skyet himmel, som bidrar til inntrykket av en kjølig og frisk morgen.

Christian Krohg, en av våre realister fra 1880-årene, skrev i Morgenposten 12.8.1909 blant annet dette om Amaldus Nielsens kunst:

Amaldus Nielsen kjenner sjøens mangfoldige faser og bevegelser og bølgenes lover, så hans vann alltid går godt. En liten svak bris lar han gjerne blåse henover en eller annen fjord. Hans tone i forhold til luft og vann er så sann som det er mulig å bli, og uten noen gjentakelse fra tidligere. Men man føler denne lille bris, og man hører den sagte sus av de lange, lave bølger, som ikke setter skum. Furnes, s. 99.

Her setter bølgene litt skum, men ikke mye. Det er rolige dager ved kysten Amaldus Nielsen ofte fremstiller, som her, det er ikke dramatikk i naturen han er ute etter å male. Han vil gi en virkelighetsnær og nøktern fremstilling av landskapet.

Amaldus Nielsen fikk sin vesentligste utdanning i Düsseldorf under senromantikken, en læretid som kom til å sette sitt preg på hele hans kunstneriske virke. Hans Gude som hadde blitt professor i landskapskunst ved akademiet der i 1854 bare 25 år gammel, kom til å bety mye for Amaldus Nielsen og de andre norske, unge kunstnerne som strømmet til byen på denne tiden. Amaldus Nielsen var privatelev av Gude i 1857 til 1858. I 1858 til 1859 kom han inn på akademiet i landskapsklassen som elev av Gude, skjønt han for det meste hadde andre lærere i tegning enn Gude ved akademiet. Gude har nok allikevel hatt sin virkning, for på denne tiden hadde han begynt å bevege seg mot en større grad av nøkternhet i sin landskapsfremstilling. Det effektfulle i romantikken begynte å vike for en større grad av realisme i Gudes kunst. Amaldus Nielsen måtte reise hjem allerede i 1859 på grunn av sykdom. Med seg i bagasjen hadde han allikevel både kunnskap om billedkomposisjon og betydningen av et grundig naturstudium for sitt videre virke.

Amaldus Nielsens naturstudier har alltid vakt beundring og de la grunnlaget for at han ofte kom til å bli kalt «vår første friluftsmaler». Det var særlig malerne fra 1880-årene inspirert av den franske friluftsrealismen som hevdet dette. Med det historiske overblikket vi i dag har, kan man se at Amaldus Nielsen arbeidet i Gudes ånd med velregisserte beskrivelser av landskapet. Amaldus Nielsen baserer seg alltid på grundige naturstudier, som gir hans bilder et friskt og virkelighetsnært, naturlig preg, men bildene er komponert slik at de gir en følelse av balanse og ro. En nøktern detaljbeskrivelse og lyrisk stemning (sakset fra Norsk kunstnerleksikon), forenes til et harmonisk hele på senromantisk vis.