LITTERATUR: Arne Stenseng: Frederik Collett, Oslo 1947, kat.nr. 99, oppført under året 1894, men med eier: Werenskiold, Lysaker.

Svein Olav Hoff og Ingrid Blekastad: «Naturalisten Frederik Collett», utstillingskatalog Lillehammer Kunstmuseum 1997, kat.nr. 18, avbildet i farger.

I selskap med fyrdirektør Diriks tilbragte Collett en del av sommeren 1883 ved Gausdal Sanatorium inne på vidden mellem Gausdal og Gudbrandsdalens hoveddalføre. På nedturen derfra tvang en alvorlig mavehistorie – visstnok soppforgiftning – ham til å stanse på Lillehammer, og under rekonvalesensen gjorde han sitt livs store funn – Mesna. Han blev boende der vinteren over, og hvert år resten av livet vendte han tilbake dit. Han kom straks den første sne var falt om høsten og reiste igjen til litt forskjellige tider ut på våren. Stenseng, s. 41.

Efterat Collett hadde slått fast rot på Lillehammer, blev sne og rinnende vann hovedemnene i hans kunst. Fra da av konsentrerer han sin arbeidskraft om disse to så ganske ulike fremtredelsesformer av samme naturelement. Gjerne stiller han dem voldsomt op mot hverandre. Han ynder å la dem møtes som hvite driver og mørke elvekulper – helst langt fremme i motivenes forgrunn. Ibid., s. 89.

Collett fikk laget små malerhytter som han kunne benytte når han malte utendørs om vinteren. Han var en ivrig friluftsmaler, men ikke i betydningen realistisk friluftsmaler. Han var av en annen generasjon enn realistene og kom alltid til å være preget av undervisningen til sin lærer Hans Gude, slik Gude hadde utviklet sitt sene maleri i retning av en nøktern senromantisk kunst. I et bilde som dette synes det allikevel som om Collett har latt seg påvirke noe av de nyere retningene innen kunsten, det er en antydning til formoppløsning i bildet og med det fine aftenlyset er det en antydning til et stemningsinnhold.