LITTERATUR: Steinar Gjessing: «Keyser, Ragnhild», Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1983, bind 2, s. 489-490.
Hilde Mørch: Ragnhild Keyser – fra plankubisme til naturalisme, utstillingskatalog Galleri F15 og Rogaland Kunstmuseum 1999, kat.nr. 19.
Fra 1924 (eller 1925) studerte Keyser under Fernand Léger på Académie Moderne, og hennes bilder fra de nærmeste årene er gjennomført i et strengt konstruktivt formspråk. Som motiv anvendes ofte en oppstilling av hverdagslige gjenstander, en stol, urne, bokstabel osv., stundom også en menneskefigur eller torso, men motivet underkastes en drastisk abstraksjonsprosess og omformes til en konkretistisk flatekomposisjon hvor bare enkelte karakterisende profiler antyder utgangspunktet. På denne tiden arbeidet hun også med nonfigurative komposisjoner, staffeli-bilder beslektet med Légers «peinture murale». De enkelte, som regel monokrome, geometriske formelementer er presist definerte; en begrenset romlig fornemmelse fremkommer ved omhyggelig beregnende planforskyvninger. Komposisjonene er holdt i en velavveid, sterkt begrenset koloritt med hovedvekt på hvitt, grått, sort og brunt. Iblant innføres kraftigere fargekontraster, men uten at den harmoniske orden rokkes. Bildene er sobert gjennomført i en upersonlig malemåte og representerer i norsk sammenheng forbausende modne og konsekvente løsninger på konstruktive problemstillinger. Med sine nonfigurative arbeider inntok hun en meget selvstendig stilling blant Légers elever. Gjessing, s. 490.
Interessen for arkitektur, især avantgardearkitekturen, ble på denne tiden intensivert. I Keysers maleri utviklet avantgardearkitekturen seg til å bli det sentrale motiv. Rundt 1924-25 begynte hun å male lett abstraherte by- og arkitekturkomposisjoner, holdt i en dempet gråtonekoloritt. Disse har gjennomgått en kraftig abstraheringsprosess. Imidlertid kan karakteristiske fjellformasjoner og bygninger i visse tilfeller gjenkjennes fra motivene hun malte tidlig i 1920-årene. Mørch, s. 18.
I Paris var den nonfigurative kunsten i anmarsj fra tidlig i 1920-årene. Mellom 1925 og 1928 var dette formspråket det mest radikale alternativ innen den parisiske avantgarden. For Ragnhild Keyser ble disse impulsene av avgjørende betydning for hennes kunstneriske utvikling, også da hun i 1930-årene gikk over til å male naturalistiske bilder. Ragnhild Keyser utmerket seg blant elevene på Académie Moderne, følgelig også blant de norske. Hun var utvilsomt blant dem som arbeidet mest seriøst og konsekvent med et plankubistisk og nonfigurativt formspråk. Det finnes et rikt billedmateriale fra denne sterke perioden i hennes kunstnerskap. I dag er hennes plankubistiske arbeider å finne i atskillige betydelige offentlige og private samlinger, både i Norge, Frankrike, U.S.A., Danmark og Sverige. Nasjonalgalleriet har bl.a. kjøpt to viktige arbeider fra 1920-årene. Mørch, s. 6-7.
