Auksjon mandag 1. desember 2014 kl 19:00
Ender, Axel(1853-1920)
Kjelkekjøring

Olje på lerret
57x84
Signert nede t.h.: Axel Ender-

Angivelig fra Korketrekkeren i Nordmarka.

Vurdering
NOK 200 000–300 000

Auksjonert mandag 1. desember 2014 kl 19:00

Tilslag NOK 350 000

LITTERATUR: Ole Rønning Johannesen: «Ender, Axel Hjalmar», Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1982, bind 1, s. 567-568.

Ann Falahat: «Ender, Axel Hjalmar», utstillingskatalog Svermeri og virkelighet. München i norsk maleri Nasjonalgalleriet 2002, s. 120.

Ender vakte allerede i elevtiden oppmerksomhet ved sin eminente og mangesidige tegnebegavelse. Under kong Carl 15s besøk på Tegneskolen i november 1871 var det fremfor alt Ender og Peters som vakte Hans Majestets beundring, og de fikk begge to stipendium for å kunne utdanne seg videre i Stockholm. Det var genremaleriet som ble Enders hovedbeskjeftigelse.

Axel Ender studerte i Stockholm i 1872 til 1874, senere reiste han til München og var antagelig, viser nyere forskning, ikke elev ved akademiet der i 1875 til ca. 1880, men malte på egen hånd, slik mange andre kunstnere i byen gjorde. Falahat, s. 120.

I München under senromantikken hadde det vært en oppblomstring av interessen for genremaleriet. Ved det tradisjonelle akademiet var det historiemaleriet som sto høyest på rangstigen over verdige motiver, genre- og portrett-maleriet sto lavere ned på listen, men alt i alt sto figurmaleriet høyt i kurs. Genremaleriet er et maleri med fortellende innhold. Ofte er innholdet dagligdagse scener fra vanlige folks liv. Scenene er gjerne arrangert for en best mulig virkning, det er ikke realisme i motivet som et hele man er ute etter, men realisme i detaljene. Og her kunne Ender eksellere med sin tegnebegavelse, han kunne få frem hudens karnasjon, de forskjellige stoffenes egenart enten det var ull, silke eller pels, og han plasserte sine figurer i landskapet slik at det hele får en tilforlatelig og sjarmerende virkning.

Ender ble særlig kjent for sine vinterbilder. Han følger tidens utvikling og hans palett blir etter hvert lysere, men han viker i det store og hele ikke fra sin innarbeidede senromantiske malerstil.