LITTERATUR: Norsk biografisk leksikon, nbl.no.

Wikipedia.no.

Stephan Sinding regnes som en av de mest betydelige billedhuggerne innenfor norsk realisme. Som de fleste av sine samtidige, kom han litt i skyggen av den yngre Gustav Vigeland. Sinding har laget kjente skulpturer i Norge, de to av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson foran Nationaltheatret, avduket i forbindelse med Nationaltheatrets åpning i 1899, er hans verk. Han fikk sin utdannelse i Kristiania og Berlin. Han kom til å arbeide mye utenfor Norge, og var bosatt det meste av sitt voksne liv i utlandet.

Gjennombruddsverket «Barbarkvinde bærer sin dræbte søn bort fra slaget» fra 1881–1882 ble kjøpt av den danske bryggeren Carl Jacobsen. Jacobsen kom til å fungere som mesén for Sinding og kjøpte opp en stor del av hans arbeider, og hovedmengden av hans senere produksjon ble derfor samlet i Ny Carlsberg Glyptotek. Sinding høstet langt større anerkjennelse i utlandet og ble der hedret med både medaljer og priser. I 1883 flyttet han til København der han giftet seg i 1885 og fikk en sønn i 1886. Han fikk han dansk statsborgerskap i 1890. I 1897 fikk han tittelen professor ved Kunstakademiet i København. Han regnes som banebrytende innen den realistiske skulptur i Danmark. Fra 1910 oppholdt han seg i Paris, men beholdt kontakten med sitt danske miljø.

Han døde i Paris og er begravet på Père Lachaise-kirkegården i Paris.

Stephan Sinding kom til å interessere seg for motiver fra nordisk mytologi og historie. Som det står i Norsk biografisk leksikon:

Sindings første betydelige arbeid var "Slaven" (1878), som vakte oppmerksomhet på verdensutstillingen i Paris samme år. Skulpturen forestiller en bakbundet, knelende mann, og både kunstneren selv og ettertiden har tolket den som en protest mot den urettferdige behandlingen Sinding mente han var blitt til del. Dette var den første av flere skulpturer med motiv fra nordisk-germansk folkevandringstid, som "Barbarkvinne sleper sin sønns lik bort fra slagmarken" og "Den fangne mor". Den første er fra 1884. Disse skulpturene kan betraktes som en reaksjon mot den nyklassisistiske tradisjonen fra Bertel Thorvaldsen, som fremdeles dominerte skandinavisk billedhuggerkunst. I sin realistiske utførelse og dramatiske komposisjon bryter de med klassisismens harmoniske idealer. Også i motiv har kunstneren sett bort fra klassisismens preferanse for antikke emner og i stedet fremstilt skikkelser fra en nordisk-germansk fortid. Helt siden romantikken hadde man diskutert hvordan man best kunne fremstille våre forfedre i maleri og skulptur, og kunstnere hadde forsøkt seg på forskjellige motiver fra vikingtid og middelalder med varierende hell. Sinding løste dette problemet på sin måte, ved å gå tilbake til en primitiv og nærmest mytisk folkevandringstid, da germanske folkeslag stadig lå i krig med romerne og hverandre.