LITTERATUR: Hilde Mørch: Charlotte Wankel og l'esprit nouveau, Oslo 2019, utgitt i forbindelse med utstillingen Charlotte Wankel og L´Esprit Nouveau. Kambo-Kristiania-Paris-Høvik, på Galleri F 15 Jeløy, 2. februar - 22. mai 2019, bokens nr. 59, omtalt s. 176, avbildet s. 177.

Charlotte Wankel er en av våre i dag beundrede modernister. Vi kan beundre henne både fordi hun malte modernistiske, plankubistiske malerier og fordi hun stedig holdt på med det uten å gi opp, i en tid hvor denne malemåten ble dømt nord og ned av norske kritikere.

Charlotte Wankels kunstnerskap og historie er fascinerende og mangefasettert. Det sterkt fordømmende konservative kunstkritikerkorpset som slaktet hennes kunst både ved utstillingen "Otte skandinaviske kubister" i Kunstnerforbundet i 1927 og ved hennes første og eneste separatutstilling samme sted tre år senere, satte spor. Likevel bøyde hun seg aldri for presset om å male slik at det skulle passe inn i det norske publikums forventninger om norsk natur, landskap og stabbur, slik flere av hennes kollegaer gjorde. Charlotte Wankels arbeider lar seg ikke så lett forveksle med andres. Til det er hennes maleriske og personlige uttrykk for sterkt. Når man har blitt kjent med Wankels bilder, er man aldri i tvil om at det er en Charlotte Wankel en står overfor. Dette gjelder hele hennes kunstnerskap - også de sene arbeidene, som publikum, markedet og fagmiljøet nå endelig synes å få øynene opp for kvalitetene ved. S. 9.

Under overskriften Fortellende maleri og religiøse komposisjoner skriver Hilde Mørch blant annet:

Til tross for at hun tok avstand fra alt som het offisiell kristendom, befattet hun seg i 1936 i noen grad med religiøse komposisjoner. For henne var den slags motiver i utgangspunktet en slags "åndelig føleri". Det var komposisjonen som fanget hennes interesse. "Det er spenningen mellom linjene som gjør at man velger et slikt motiv", uttalte hun selv. "Nadverd" fra 1936 og "Kristi Himmelfart" fra 1937 er to av tre kjente religiøse komposisjoner.

Charlotte Wankel var motstander av det fortellende maleri, og var derfor ikke utpreget begeistret for eksempelvis Arne Ekelands og Henrik Sørensens arbeider. For henne var bildet komposisjon, form og farge, noe man selv skulle kunne oppdage. Budskapet skulle ikke pådyttes. Hun var en utpreget intellektuell og hadde et program for det hun malte. Hun var meget kritisk til egne arbeider og brukte lang tid på hvert enkelt bilde. Form, farge og flate var hennes verktøy når hun "bygget" opp komposisjoner. S 176.