Anders Zorn og landskapsakten

Selv om det er lett å se de gamle mesternes innflytelse på Anders Zorn, har han et originalt uttrykk og eget formspråk som er satt sammen fra den inspirasjonen som eldre kunst har gitt ham. Zorn var også oppdatert på sin egen samtids kunstneriske tendenser, men forble alltid forankret i kunsten fra 1600 tallet, som ga ham stor inspirasjon. I litteraturen sammenlignes han derfor ikke overraskende med store kunstnernavn som Diego Vélazquez, Frans Hals, Francisco Goya, Edouard Manet og Singer Sargent. Men sannheten er nok at Zorn har mer likheter med disse kunstnernes uttrykk på enkelte områder, fremfor som en helhet.

Innflytelse fra fortiden

Det vi vet fra litteraturen og Zorns egne dagboknotater, er at hans møte med Vélazquez sitt pavelige portrett Innocens X (1650) på en tur til Roma, åpnet hans øyne for det italienske renessansemaleriet. Zorn og Vélazquez har begge penselstrøk som oppleves som både myke og mektige på samme tid. Vélasquez fargepallett av subtile kalde valører ser også ut til å påvirke Zorn i hans tidlige malerier. Fargepalletten kom til å endre seg over årenes løp, og man kan etter hvert spore impresjonistiske tendenser influert av Bastian Lepage.

Med så mange sammenligninger av Zorns kunst og de gamle mestere, er det viktig å trekke frem det temperamentet som muligens er mest toneangivende for hans kunstneriske uttrykk: Hans arbeidsvilje, dedikasjon og ønske om å bli kunstner viste seg allerede i ungdommen og ga resultater allerede i tidlig tyveårene. Med disse personlige attributtene, ser Zorn aldri ut til å være fornøyd med å stå på stedet hvil. Denne drivkraften gjør at han med alderen utvikler en særlig innsikt som kommer frem i hans portretter og aktmalerier, og som i dag regnes som hans beste motiver. I disse maleriene sammenlignes Zorn ofte med Peter Paul Rubens, fordi han evner å beholde sensualiteten i motivet uten å velte over til det overdrevne eller søtladne. Zorns gode kunstnervenn Carl Larson beskriver Zorn som en lidenskapelig maler som ønsket å fange og avdekke den skjønnheten han selv så, ved hjelp av penselen. Hans overordnede mål var å fange betrakterens oppmerksomhet og gi dem en ny opplevelse av verden som et vakkert og mangfoldig sted.

Form eller farge

I sin forskning på Anders Zorns kunst, skriver Dr. Karl Asplund hvordan maleriet alltid vil domineres av enten formen eller fargen. Han mener at dette er særlig tydelig i Zorns produksjon, og at det dominerende virkemiddelet er noe Zorn veksler mellom over tid. Asplund trekker frem Zorns tidlige kunstneriske virke som akvarellmaler som en fase hvor formen ser ut til å dominere. Motivene hans fra denne perioden er portretter fulle av kontraster som gir ansiktet en tredimensjonal opplevelse. Etter hvert utvikler Zorn en tydeligere mykhet i formspråket, og fargepalletten blir rikere med innslag av metalliske effekter. Særlig kan vi se dette i fremstillingen av kvinnekroppen, som får et bløtt og vibrerende utseende. Senere tar Zorn opp sin tidligere teknikk som skaper plastisitet, og i denne perioden forholder han seg mer bevisst til motivets forgrunn, for å skape fokus. På slutten av hans kunstneriske virke hadde Zorns modellstudier en tydelig uttalt form, som ble utført av nesten usynlige penselstrøk. Han siste malerier bærer også preg av en større forenkling av motivet.

Zorns fargebruk ser ut til å øke med årene, men går også gjennom ulike faser. Zorns tidligste verk er preget av en kald og sober palett slik som han kjente fra Vélazquez sitt bilde. Deretter tar han fatt i mer varme farger. Når Zorn deretter beveger seg inn i det mer monumentale og forenklete formspråket, så reduserer han også fargebruken. Han tynner ut oljemalingen med terpentin, noe som gir fargen en gjennomskinnelighet og skaper glød på lerretet. Teknikken gir illusjon av lys og tillater ham å skape dybde i motivet gjennom flere lag av farge.

Aktstudier i det fri

På slutten av 1800-tallet, under sitt sommerbesøk i Dalarø, begynte Zorn å skildre den nakne kvinnekroppen ute i naturen, omgitt av den svenske skjærgården. Igjen lener Zorn seg på en eldre europeisk motivtradisjon av nakne gudinner og nymfer i det fri, men i Zorns malerier møter vi på den ekte kvinnen naken i naturen. Zorn kom stadig tilbake til denne motivkretsen gjennom hele sitt kunstneriske virke, og disse skulle komme til å bli hans mest kjente motiver, som ga ham stor popularitet. Likevel mener Zorn-forskningen at vi kan se et skifte fra 1910, hvor landskapet ser ut til spille en viktigere rolle i komposisjonen. Kombinasjonen av det svenske skjærgårdsmotivet og det nakne kvinnekroppen balanseres ut med en enklere fargepallett. Motivene forsøker å fange det skandinaviske sommerlyset gjennom påføring av flere tynne lag av maling og avskrapning av malingslag.

Skjærgården og hjemstedet Mora får en viktig plass i Zorns malerier, og forklares som et avbrekk i hans store reisevirksomhet frem til første verdenskrig. Den moderne kunsten hadde på dette tidspunktet gjort sitt frembrudd, og verden var i stor endring. Zorn lot seg ikke fange av avantgardens grupperinger, men blir fra nå av identifisert som Sveriges nasjonalmaler. Selv om Zorn opplevde å få kritikk av modernistene, opplevde han stor støtte blant sine egne kunstnervenner, blant andre Carl Larson. Han ble også svært populær blant samlere og kjøpere, og særlig er hans kunstneriske produksjon fra 1917-18 spesielt ettertraktet.

-Luisa Aubert

Du kan lese mer om Anders Zorn her: Hans Brummer, «Anders Zorn» (2007)