LITTERATUR: Dag Sveen: "Madsen, Sofus", Norsk kunstnerleksikon, Nkl.

Sofus Madsen flyttet til Bergen i 1884. Opprinnelig hadde han tenkt å bli arkitekt, og begynte derfor på Bergens tekniske aftenskole. Men i stedet for å gå videre på denne utdannelsen, begynte han på Ingebrigt Viks rosettfabrikk og treskjærerverksted, som var åpnet i 1897. Her var han til verkstedet stengte i 1902. På denne tiden gikk Madsen på Asor Hansens malerskole i Bergen, inntil han i 1902 drog til København for å videreutdanne seg som billedskjærer. Her arbeidet han hos to norske ornamentskjærere, Ludvigsen fra Bergen og P. Wessel Fyhn fra Trondheim. Han kom deretter inn i kunstakademiets mesterklasse. ... I København hadde Madsen begynt på det store arbeidet "Viljen", der en stående naken mannsfigur med hevet bryst skrider over de mange livets hindringer, symbolisert ved liggende, nakne mannsfigurer. Arbeidet tok han med seg til Tyskland, og derfra sendte han det til konkurransen om Eidsvoldsmonumentet i 1907 under mottoet På viljen kommer det an. ... Sommeren 1914 var Madsen på besøk i hjembyen. Han hadde planer om å reise ut igjen, men verdenskrigens utbrudd vanskeliggjorde det. Senere ble det aldri noe av større utenlandsreiser, og Madsen kom til å bli boende i Bergen resten av sitt liv. Han ble derfor nokså isolert i norsk kunstmiljø. Rett nok deltok han i noen konkurranser, men uten hell, og lite er derfor kjent av Madsen utenfor Bergen. Men i sin hjemby ble han en populær kunstner. Det var få billedhuggere i Bergen, og markedet for privat og offentlig skulptur var så stort at han her kunne leve som billedhugger. I 1917 bygde han sitt eget hus med atelier som han i 1960 utvidet slik at det kunne huse store deler av hans produksjon. Det fungerer i dag som skulpturmuseum. ... Madsens produksjon består av portretter, offentlige monumenter og en tredje kategori som kan kalles mer filosofiske arbeider. De fleste monumentene er i mindre målestokk. Blant de større monumenter kan nevnes Sprinteren utenfor Brann stadion (bronse, avduket 1930). Den forestiller en naken mannsfigur liggende klar i startgropen og er typisk for den maskuline viljes- og kroppsdyrkelse som var så karakteristisk i tiden, og som vi også finner i Viljen. ... De skulpturene som kan kalles mer filosofiske arbeider var ikke bestillingsverk, men arbeider tenkt som uttrykk for kunstnerens egen livsfilosofi. De hører hjemme i en tradisjon fra århundreskiftet der kunstnere som Rodin, Vigeland og Munch skildret de sentrale livssituasjoner og forsøkte å fange inn mennesket og livet som helheter. Skulpturer som Gravferd (1905), Viljen (som statuett 1904, stor målestokk 1923), Befrielse (1925), Den førstefødte (1930) og Vandringsmannen (1967) hører hjemme i denne tradisjonen.