Å male menneskets ensomme felleskap

Reidar Aulie (1904-1977) mestret å skildre menneskets ensomhet sett i kontekst av felleskapet. Hans motiver fikk ofte en sosial-politisk merkelapp, men ser man på hans malerier i et bredere perspektiv, avdekkes Aulies ønske om å stoppe opp i øyeblikket, i en tid som raste av gårde i et nytt tempo.

Dikotomiens mester

Teknisk sett er Aulies malerier svært forankret i tegningen, etter at han lærte seg croquis (rask skisse uten detaljer av en modell) ved det skandinaviske samlingsstedet og galleriet Maison Watteau i Paris. Aulie beskrives ofte som en kunstner med et naivt uttrykk, og med innslag av karikatur i sine skildringer av mennesker og situasjoner. Hans kreative bruk av farger kjenner vi igjen fra den samtidige franske kunsten, og særlig er det likheter med paletten til Marc Chagall og Pierre Bonnard. Motivmessig har Aulie en stor spennvidde, noe som kommer til syne når man betrakter hans kunstnerskap fra en viss avstand.

I 1930 årene er motivene hans preget av motsetninger som sosialt og politisk, idyllisk og ironisk, generelt og intimt. Særlig ble Aulies små og poetiske motiv populære. Aulie beskrev dette spennet slik; «Det er en ting jeg har sett etterpå. Fra det større bilde hvor det foregår mye, går jeg jeg ned til et lite bilde, der alt er fortalt uten noen ting- nesten.» Sitatet forteller oss om hans eget forhold til det motsetningsfylte og hvordan nærme seg det som er vanskeligst av alt å gjengi i bilder: Det som knapt antydes og må oppdages med en viss avstand mellom bilde og betrakter.

Det søkende sinnet

Aulie hentet mye inspirasjon fra sine reiser, og vi kan se dette i motivene som er inspirert av Spania, Paris, Essen og Mexico. Selv bodde han på Bryn og i Maridalen i Oslo, men er kanskje mer kjent for sine Oslomotiv fra Grønlandsleiret. I Aulies tilfelle, betød det ikke nødvendigvis at et spanskinspirert motiv hentet sin kreative kilde direkte fra Spania, eller at industrilandskapet fra Essen faktisk ble malt der: Hans fantasi og nysgjerrighet, samt en egen evne til å fange noe universelt i det stedsspesifikke, binder det hele sammen og gir motivene en troverdighet, til tross for geografisk dissonans.

Aulie beskrev sin egen retning i kunsten slik;

«Utviklingen for mitt vedkommende har gått både i sikk-sakk og i bølger. Hva fornyelsen angår, så ropes det for mye på den nå for tiden, men forstå meg rett: Det søkende er alltid bærende og livgivende. Og spør du om påvirkning vil jeg sitere Henrik Sørensen: «Jeg er påvirket av alt mellom himmel og jord».

Teknologisk fremtidsoptimisme og ensomheten

I Aulies motiver av jernbanelinjene i Paris, ligger det en mulighet til å fortolke hans bilder som skildringer av ensomhet og apati. Disse motivene viser oss datidens tekniske nyvinninger satt opp mot det enkelte mennesket, og bidro til å gi Aulie stempelet som en sosial kunstner. Dette narrativet forsterkes av hans utsmykning av Christiania Spikerverk sin festsal, samt andre motiver fra skipsverft, togstasjoner og industriparker. I sin tilnærming til motiv av menneske og maskin sammen, er menneskene skapt i en realistisk utførelse, mens maskinen er malt av fri fantasi. Johan Borgen omtaler disse motivene som en sosial romantikk.

I maleriet Gartnervogna (1945) er det interessant å se nærmere på hvordan motivet kommenterer det ensomme mennesket, arbeidet og krigsårenes absurditeter. Den teknologiske utviklingen som satt fart i mellomkrigstiden, ga mange arbeidere bedre vilkår og lettet på menneskets daglige åk og bruk av krefter. Alle disse nye hjelpemidlene ble ofte sett fra et positivistisk perspektiv, og næret under en idé om at det fysiske arbeidets tid var forbi, og mennesket kunne skulle bli fri fra sine byrder. Men hva med den arbeideren som ikke fikk glede av dette fremskrittet, slik som føreren av gartnervognen? Hans arbeid tar fortsatt den samme tid og krefter, mens store deler av verden suser forbi i en nyervervet fart. Samtidig står verden på pause etter de grusomme krigsårene. Føreren av gartnervogna oppleves som utdatert i sin egen tid, og med det følger en form for fremmedgjøring. Aulie formidler det så godt gjennom den gamle kjerrevognen som ruller alene på en relativt øde og steinete vei. Landskapet er nesten tomt, og solen som er på vei ned vitner om en lang arbeidsdag som snart er over. I dag kan vi lese dette som en nostalgi og romantisering av det enkle liv, men i Aulies tid er dette en skildring av det tragiske og komiske i en tid hvor alt akselerer og fremtidsoptimismen er brutt ned etter at fremskrittet har tjent krigen, og ikke mennesket.

Gartnervogna er en manifestasjon av Aulies interesse for motsetninger, slik som det fysiske arbeidet og fremskrittet. Felles for mye av Aulies kunstneriske produksjon, er ønsket om ikke å stå stille, og for å utforske de kontrastene som er i livet og verden. Det kan likevel se ut til at Aulie var ambivalent til det stadige jaget: «Vi higer etter å komme fremover. Men av og til må vi stoppe i vår livsens vandring og se tilbake. Hvordan har det egentlig båret i vei?»

I 1940 årene engasjerte Aulie seg i motstandskampen gjennom sin billedkunst, med små motiv som kommenterte de større temaer med en form for fandenivoldskhet. Borgen beskriver denne dualiteten som humor og poesi, og at Aulie blomstret under de tøffe okkupasjonsårene, fordi de hentet frem noe i hans rastløse sinn. Viktige sosialpolitiske verk fra disse årene er 9. april 1940 og Gårdene brenner (1942, Nasjonalmuseet).

- Luisa Aubert

Gartnervogna var katalog nr. 90 i en retrospektiv utstilling om Aulie, arrangert av Galleri F15 i 1974. I utstillingens katalog presenteres Reidar Aulie i et forord av Johan Borgen. Katalogen inneholder også biografiske notater fra Aulies liv, som viser en ustrakt reisevirksomhet og mangfoldige utstillinger.