Avsluttet
Jubileumsauksjonen

Auksjon torsdag 21. november 2002 kl 19:00

Store sal

Brudeferden i Hardanger 1853
Gude, Hans Fredrik (1825-1903)
Brudeferden i Hardanger 1853

Olje på lerret
45x66
Signert og datert nede t.h.: HF Gude & Tidemand. 1853

Tidemand, Adolph (1814-1876).

Auksjonert torsdag 21. november 2002 kl 19:00

Vurdering
NOK 5 000 000–7 000 000

Tilslag NOK 5 100 000

LITTERATUR: Frode Haverkamp: "Brudeferden nok en gang", Kunst og Kultur, nr. 4, Oslo 1980, s. 223-236, avbildet s. 227.
Aagot Noss: Adolph Tidemand og folk han møtte, Oslo 1981.
Frode Haverkamp: Hans Gude 1825-1903, mag.grads avh., Oslo 1982, oeuvre kat.nr. 192.

Brudeferden i Hardanger fikk umiddelbart en begeistret mottagelse da maleriet ble vist første gang i 1848. Det ble kjent og kjært og attraktivt i den grad at kunstnerne malte flere versjoner for å tilfredstille et kjøpende publikum. Ingen kunne allikevel den gang forestille seg hvilken symbolverdi dette motivet skulle få i ettertid. Det har mer enn noe annet motiv innen malerkunsten blitt et nasjonalt symbol, nærmest et nasjonalt ikon. Brudeferden i Hardanger i fem kjente versjoner i olje, malt omkring 1850, danner høydepunktet i norsk nasjonalromantikk. Tidemand og Gude samarbeidet om å male bildene. Tidemand som folkelivsmaler malte figurene, mens Gude som landskapsmaler malte landskapet. Nasjonalromantikken var en allmeneuropeisk åndsstrømning, som kom til å få en spesiell betydning for Norge. Brudeferden i Hardanger ble malt da nasjonalromantikken var på sitt høyeste. Det nasjonale gjennombruddet kom som en bølge i 1840-årene og Brudeferden i Hardanger ble et konkret bilde på denne nasjonale begeistring.

I Haverkamps omtale i Kunst og Kultur 1980, beskrives fem kjente versjoner i olje av Brudeferden i Hardanger, samt en ukjent versjon og en som bare er kjent som radering. Det finnes to kjente versjoner fra 1848 og den første av disse to er den som befinner seg i Nasjonalgalleriet, innkjøpt i 1895. I 1853 ble det malt tre kjente versjoner av Brudeferden i Hardanger. De to fra 1848 ligner hverandre og de tre fra 1853 ligner hverandre, men det er også innbyrdes forskjeller. Ingen av versjonene er helt like.

Den versjonen vi har for salg har vært i samme families eie siden 1930-tallet og har derfor ikke vært fremme for offentligheten. Maleriet er en av de tre versjonene fra 1853. Det er veldig gledelig at maleriet nå er kommet frem i lyset.

I denne versjonen har figurene fått en fremtredende plass i bildet. Figurene i de to robåtene er kledd i folkedrakter. Det viser seg at Tidemand har brukt både fysiognomien og klesdraktene til folk han hadde møtt på sine studiereiser i Sør-Norge som modeller til noen av figurene i maleriet. Han har brukt materialet ganske fritt, han har gjerne byttet vester og luer, med andre ord blandet elementene han hadde nedtegnet på sine studieturer.
Tidemand var så nøyaktig i sine nedtegnelser av drakter og drakttilbehør at studiematerialet har vært av betydning for folkeminnegranskere, som Aagot Noss, som har hjulpet med å bestemme draktene i dette maleriet. Tidemand interesserte seg såpass for folkedrakter at han til og med samlet på dem. Mannen som sitter foran i båten og trommer til venstre er for eksempel kledd i en grønn vest som er identisk med den som hører til Tidemands folkedraktsamling, som i dag befinner seg på Norsk Folkemuseum. Brudgommen er kledd i skjorte, vest og jakke fra Sætesdal, som finnes i studiematerialet etter Tidemand. Han har byttet ut de vanlige knebuksene til denne drakten med skinnknebukser. Bruden er kledd i brudedrakt og brudekrone fra Kvam i Hardanger. Tidemand har brukt sin studie av en Hardanger-brud direkte.
Gude har på lignende vis plukket spektakulære landskapsformasjoner fra sitt studiemateriale for å skape et komposisjonelt hele og en mest mulig virkningsfull ramme om brudeferden. Gude kan ha sett fjellene, isbreen og den grønne fjorden, men det lar seg ikke gjøre å finne akkurat denne utsikten i naturen. Han har brukt det han syntes kunne passe blant flere av sine studier. På en studietur i Norge 1845 malte Gude blant annet en studie: Den gamle kirke i Kvamsøy, som befinner seg i Nasjonalgalleriet. Denne kirken er en middelalderkirke fra 1300-tallet i Ytre Sogn. Kan han ha brukt kirken han hadde sett og malt som forlegg i denne, og i en av de andre kjente versjonene fra 1853, hvor han har erstattet stavkirken, i de andre versjonene, med en hvitkalket steinkirke med en takrytter av tre? Det er ikke utenkelig. Kirken er i så tilfelle fra Sogn og ikke fra Hardanger, noe som viser at Gude blandet landskapselementene for sitt formål.

De to kunstnerne var ute etter å skape en effektfull stemning mer enn å gi en direkte gjengivelse av det de hadde sett. For romantikerne ble bonden og den naturen han levet i sett på som noe fremmed, men besnærende. Bonden og den norske naturen ble grepet som ekte uttrykk for noe rotnorsk. Kunstnere som Tidemand og Gude bidro til å øke nasjonalfølelsen, meget mer enn de selv var klar over, med Brudeferden i Hardanger. De maktet å skape en stemning i bildet som har festet seg i vår bevissthet som innbegrepet på "det norske".