LITTERATUR: Olav Ingstad: Urmakerkunst i Norge, fra midten av 1500-årene til laugstidens slutt, Oslo 1980, Peder Jensen Nøttestad omtalt s. 65-72.

Peder Jensen Nøttestad regnes som en av dem som i stor grad bidro til urmakerfagets utvikling i Norge. Som det står i Ingstads avsluttende avsnitt om ham:

For urmakerkunsten i Norge ble Nøttestads virksomhet av den største betydning. Hans dyktighet og den anseelse han nød i sitt yrke bidrog i høy grad til å høyne håndverkets nivå og skjerpe kravene i faglig retning. Det er først fra hans tid at hovedstaden blir stedet for en vesentlig produksjon på urmakeriets område og hans innsats fikk virkninger langt utover byens grenser. Det kan med full rett hevdes at Nøttestad var den som la grunnen til urmakeriet østafjells. S. 72.

Peder Jensen Nøttestad var født på Stange i Hedmark. Han kom fra en velstående familie. Faren eide gården Ringnes, som var en de større gårdene i bygden. Morens familie eide Nøttestad, som var som det står hos Ingstad "en betydelig eiendom" med flere husmannsplasser. Nøttestad begynte som autodidakt, men fikk seg i 1720-årene utdannelse som urmaker i England. Det var etter denne fagmessige utdannelsen han "utviklet seg til å bli den mester i faget som han med rette har fått ord på seg for å være".

Han reiste flere ganger til København for å sette seg ytterligere inn i fagets "videnskab".

Hans interesse for håndverket har gått foran alle andre hensyn. For å betale sin "studiegjeld", solgte han sin odelsrett til Ringnes, og to år senere lot han eiendommen Nøttestad med tilliggende herligheter gå til auksjon. S. 65.

I 1734 søkte Nøttestad om privilegium til å drive som urmaker i Christiania og fikk det innvilget av den "stormægtigste Monark, Allernaadigste Arve Konge og Herre", Christian 6. Det lå i tiden at man skulle prøve å fremstille varer selv og ikke importere, i tilfellet med ur, fra England. Nøttestad nød sitt eksklusive privilegium helt til 1748, da han fikk konkurranse av en annen urmaker, og i 1754 kom enda en til. Det ble vanskelig å tjene penger med en befolkning på den tiden i hovedstaden på 7000 innbyggere, og Nøttestad var heller ingen forretningsmann.

Mens det således sto dårlig til med Nøttestads økonomi, nød han stadig stor aktelse som en ener i utøvelsen av sin kunst. S. 68.

Nøttestad som den anerkjente mester fikk oppgaven med tilsyn av de offentlige ur i hovedstaden. Han reparerte slottsuret på Akershus festning, passet på uret i Overhoffretten, tårnuret i Oslo hospital og uret i Vår Frelsers kirke.

Fra Nøttestads verksted er det ned gjennom årene levert et stort antall gulvklokker og taffelur (bordur), og mange finnes ennå spredt omkring i landet. De står gjennomgående fullt på høyde med de beste engelske arbeider.

Når det gjelder verk med klokkespill og andre spesielle innretninger, har ingen annen norsk urmaker levert så mange som Nøttestad. S. 70.