Alfa og Omega: En burlesk kjærlighetshistorie av Luisa Aubert

Mappen og teknikken

Edvard Munchs grafikkmappe Alfa og Omega, består av grafiske blad utført som 18 hovedmotiver, 2 innledende vignetter, tittelblad og innholdsfortegnelse. Mappen har periodevis hatt ulike dateringer: På en utstilling i Houston 1976, ble litografiene datert til 1896. Grunnen var at de stilistiske elementene i uttrykket, motivenes psykologiske karakter og bruk av kontraster, stemte overens med annen produksjon fra samme år. Munchs fetter og ivrig dagbokforfatter, kunstneren Ludvig O. Ravensberg, har notert seg at Munch allerede da hadde begynt på utkast til motivene. Dette kan forklare hvorfor mappen ved hjelp av stilistiske trekk, kan stemme overens med annet fra denne perioden. Det foreligger også bevis i en av Munchs skissebøker fra 1895, som komposisjonelle likheter i Alfa og Omega-mappens motiver og skissene til motiver som Kvinnen på stranden, Mannen i skogkanten og Mannen som drukner kvinnen på stranden.

Arne Eggum mente at Munch hadde idéen om en slik mappe allerede på 1890 tallet, men i Munch forskningen regnes den som en fullstendig billedserie for første gang fra 1904. Selv regnet Munch denne mappen som et betydningsfullt stykke arbeide, og jobbet aktivt for å markedsføre den til bekjente. Han fikk god støtte fra sin venn og støttespiller Gustav Schiefler, som også bidro til å katalogisere Munchs grafikk. Schiefler mente at serien hadde sitt originale opphav fra et opphold i badebyen Warnemünde i 1908. Munch refererte da til motivserien som De første mennesker. Skissene som Schiefler fikk se i Warnemünde stemmer også ikonografisk med Alfa og Omega mappen fra 1908-09. I 1910 presenterer Schiefler Alfa og Omega mappen i en lengre artikkel i «Kunst und Kunstler».

Billedserien var hovedsakelig planlagt som tresnitt og raderinger, men Munch valgte til slutt å utføre motivene som overføringslitografier. Gerd Woll mener dette kan ha med overføringslitografiens tekniske muligheter, og da spesielt at kunstneren ikke behøvde å være til stede under trykkeprosessen. Woll begrunner dette som et viktig argument, da Munch fra høsten 1908 var innlagt på klinikken til Dr. Daniel Jakobsen i København for pleie etter et sammenbrudd. Overøringslitografiet tillot Munch å tegne ut de ulike motivene på papir, som senere ble overført til trykkesteinen. Denne teknikken ga ham også muligheten til å skissere plein air, og derfor slippe å jobbe direkte på tunge litografisteiner i et verksted. Da han var i København tok Munch turen til zoologisk hage, hvor han skisserte studier av tiger, løve, bjørn og apekatter. Disse ble omsider en del av mappen som ble Alfa og Omega. Vi vet fra Ravensbergs dagboknotater at dyremotivene som Munch utførte da han oppholdt seg på klinikken i København, var tiltenkt Alfa og Omega mappen, og at hans metode med arbeidet var akademisk og konvensjonelt.

Da trykkeriet i København planla å slipe ned litografisteinen med motivene etter trykkeprosessen, fikk Munch overført motivet tilbake på overføringspapir, slik at de kunne festes til nye steiner hjemme i Norge. I tillegg til mappens motiver, laget Munch noen motiver som kunne passe inn i historien; Slangen, Mot Skogen, og Omega og bjørnen. Disse tilleggene anses å ha bli trykt i omtrent likt antall opplag som mappen til førsteopplaget. Disse motivene ble ikke en del av motivserien da Munch overførte motiver til de nye steinene.

Gesamtkunstwerk

Munch var en mann som kunne sin historie, og da særlig den litterære tradisjonen. Handlingen i Alfa og Omega er tett knyttet til Aischylos og Sofokles antikke tragedier. Særlig ser man koblingen med bruken av et satyrhode på mappens tittelblad. Maskene til Tragedien og Komedien, sies å ha fellestrekk med flere av Munchs selvportretter. De grafiske bladene med tekst står sterkt i mappen, og viser dermed hvordan Munch store deler av sitt liv jobbet med ulike litterære sjangere som tillegg til billedkunsten. Mappen er et gesamtkunstwerk, hvor bilde og tekst henger sammen som en helhet. Han skal også ha brukt deler av mappens tekst i senere utstillingskataloger.

Det finnes to litterære utkast til prosadiktningen i Alfa og Omega. Begge tekstene tar for seg idéen om en opprettelse av en ny verden etter en katastrofe. Den ene teksten er en parafrase på historien om Adam og Eva i Paradis. Den andre teksten er tydeligere knyttet til Munchs egen samtid og filosofiske begrep, slik som Friedrich Nietzsches begrep om evig gjenkomst. Da Munch skrev til Schiefler i 1909 var nok begge disse tekstene opprinnelig tenkt til De første mennesker:

«De to mennesker har jeg kalt Alfa og Omega. Jeg hadde ikke skissene som De har sett, så derfor er sakene blitt en tanke annerledes. Dessuten kunne jeg ikke la være å portrettere mine kjære fiender i de forskjellige dyreskikkelsene»

Historien om Alfa og Omega

Munch benyttet seg ofte av kjente omgivelser i sine motiver, slik som i arbeidet med livsfrisen i 1890 årene. To år tidligere hadde Munch oppholdt seg utenfor Tønsberg, på Veierland. Og det er hit han har lagt historien om Alfa og Omega. På et av eksemplarene av bladet Satyrhode med knyttnever, skriver Munch;

«Alfa og Omega. Handlingen foregaar i forhistorisk Tid på Øen Veierland i det sydlige Norge. Alfa og Omega er Øens første Mennesker.»

Mappen er en burlesk fortelling som Munch deler med oss gjennom motiver, hvor historien kan leses som et negativt blikk på kvinnen, sett fra et feministisk perspektiv. Historien tar for seg tema som død, angst, uskyld, erotikk, ensomhet og lengsel. I denne mappen blir vi kjent med Munch som både maler og filosof. Følelsen av sjalusi og lidenskap har vært en del av mennesker evige følelsesregister, og fortellingen gir resonans også i dag. Flere av motivene har kjente elementer fra Munchs andre motiver: Et eksempel er Alfas fortvilelse, hvor protagonisten har løftet sine hender til ansiktet i et fortvilende skrik som gjaller videre ut i naturen, i form av bølgende linjer på himmelen og havet. Munch skriver:

«Han løb langs Havet; Himlen og Havet farvedes med Blod; han hørte Skrig i Luften og holdt sig for sine Øren; Jorden, Himlen og Havet skalv, og han følte en stor Angst.»

Den patosfylte historien om Alfa og Omega har dessverre ingen lykkelig slutt, men står kanskje tilbake som et vitnesbyrd på kunstens oppgave å oppdra betrakteren gjennom protagonistens erfaring og katarsis, slik som i de greske tragediene.

«En Dag brakte Daadyret Omega tilbage. Alfa sidder på Stranden, og hun kommer mot ham. Alfa følte Blodet suse i sine Øren; Musklerne svulmet i hans Legeme, og han slo Omega, saa hun døde. Da han bøiede sig over den døde, og saa hendes Ansigt, forskrækkes han ved dets Udtryk. Det var det samme hun havde hint Øieblik i Skoven, dengang han elskede hende mest.»

Historien ender med Alfas død, som er et premiss for at den nye generasjonen kan vokse opp og rette opp i arvesynden:

«Medens han endnu saa paa hende, overfaldtes han bagfra af alle hendes Børn og Øens Dyr, som rev ham i stykker. Den nye Slægt oppfyldte Øen.»

Kan handlingen ha vært Munchs kritikk av Kristianiabohemens idé om den frie kjærligheten? Tematikken ser ut til å engasjere ham. Han hadde tidligere skrevet skuespillet Den frie Kjærligheds By, hvor persongalleriet lignet mennesker som Munch allerede hadde et anstrengt forhold til, slik som Gunnar Heiberg, Tulla Larsen og Sigurd Bødtker. Det som skiller den tidligere To mennesker fra Alfa og Omega, er at kvinneskikkelsen i den sistnevnte stadig skifter utseende. En tolkning er at de representerer ulike kvinnetyper, og dermed ulike kvinner i Munchs liv. En annen tolkning er at kvinnene er basert på hans relasjon til Dagny Juel eller Tulla Larsen, som er fremtredende kvinner i Munch-biografien. Men Munch benektet dette, samt at fremstillingen av Omega på ingen måte ligner slik han fremstilte Tulla Larsen mellom 1902 og 1911, som «femme fatale»-figuren Salome i en del karikaturer. Munch avkrefter den personlige referansen til Omega i et brev til Jens Thiis, hvor han skriver at kvinneskikkelsen i Tigeren og i Alfa og Omega, er basert på samme modell som litografiene Madonna og Bølgen fra 1890 årene.

Munch hadde selv en urokkelig tro på at Alfa og Omega skulle bli en suksess og skrev til Ravensberg i 1910: «Det er mine bedste arbeider. Jeg synes det er det mest fuldendte jeg har gjort ...» Troen på denne litografimappen ble også støttet av kunstnerens og grafikk-connaisseuren Johan Herman Struck: «Alle disse bladene (les: trykkene) utstråler en eiendommelig, mystisk humor og avslører for den som har evnen til å se kunstnerens tanker om den evig troløse kvinnen. Når man betrakter dem må man tenke på Strindberg, særlig hans En dåres forsvarstale. Tegningene er utrolig raffinerte i den sparsomme bruk av tegneriske virkemidler og den virkningsfulle fordeling av kraftige motsetninger: men dertil har de noe av den stammende enkeltheten i de skriblinger som urmennesket risset inn i fjellvegger.»

Les mer om de grafiske bladene fra Alfa og Omega i:

Omegas øyne. Marlene Dumas om Edvard Munch. Munchmuseet, 2018-19

Edvard Munch: Alfa og Omega. Munchmuseet, 1981