Svært mange av etterkrigstidens europeiske malere hadde som Jakob Weidemann, med utgangspunkt i det kubistiske maleri, etter hvert beveget seg over i grenselandet mellom sansbar virkelighet og abstraksjon, med utspring i naturinntrykk. Det var vesentlig for disse såkalt abstrakt-ekspresjonistiske kunstnerne å finne tilbake til naturen, til hva man omtalte som den strukturelle enheten mellom mennesket og omverdenen, og at dette skjedde gjennom en rendyrkning av de følesesmessige, uttrykksbærende kvalitetene i fargen, formen, linjen, stoff og materiale. Slik vi ser det hos Weidemann i hans "skogbunnbilder" og i hans påfølgende produksjon, forlot disse kunstnerne de direkte virkelighetsallusjoner, og motivene ble bevegelser, krefter og strukturer i naturen snarere enn de konkrete former som åpenbarer seg.

Karin Hellandsjø "Jakob Weidemann", s. 128.