Vinter ved kysten

I Fra en uthavn 1909 skildrer Sohlberg en kystscene med en rolig uthavn, fra hans opphold langs Vestfoldskysten, i Kjerringvik utenfor Larvik. Her oppholdt Sohlberg seg fra 1907 til 1910, og området er et gjentagende og kjært motiv i Sohlbergs produksjon. Gjennom dette kystlandskapet fikk Sohlberg muligheten til å forene naturalisme med stemningsskapende symbolisme.

Komposisjonen i dette maleriet er nøye balansert, hvor landskapet og sjøen leder betrakterens blikk innover i bildet. Lyset er et sentralt element i Sohlbergs kunst, og bidrar med å gi denne scenen en stemningsfull kvalitet. Dette er hva Sohlberg også gjør best; han oversetter et konkret landskap til en poetisk og stemningsmettet opplevelse. Fra en uthavn 1909 er et maritimt vinterlandskap, hvor det lille stedet ligger fullstendig i ro under den våte snøen. Trebåtene og de is-kledde svabergene minner oss om naturens harde grep på livet langs kysten i vintermånedene. Den kjølige fargepalletten i landskapet, brytes opp av Sohlbergs gule trehus som ligger presset tett opp mot fjellskrenten, og nesten ut av billedrammen. Huset lyser opp komposisjonen og minner oss på fraværet av solen. Det er likevel lett å forestille seg varmen innendørs, når man står ute i det rå kystlandskapet midtvinters. Gjennom et stille landskap, formidler Sohlberg så mye mer enn hva øyet ser. Akkurat slik som i hans kjente verk Vinternatt i Rondane (1914), finner vi i Fra en Uthavn 1909 en dyp beundring for naturen kombinert med en underliggende symbolsk dimensjon.

"Selv det, som kan være mig imot, som jeg ikke kan fordra, selv det kan intressere mig. Det er f.eks. et motiv hernede, som jeg daglig har for mine øine naar jeg titter utav vinduet eller bare gaar utenfor huset. Det er trist og graatt indtil vanvidd. Men det triste og graa malte jeg, derved fik jeg interesse for det", skriver Sohlberg engang fra Kjerringvik. Nokså sikkert er det motivet like nede ved bukten han sikter til, det han gjentok i flere mindre oljebilder. Sandstranden, vannet, knausene og luften går bestanding i grått, men ved stor påpasselighet med stoffkarakteren og skiftningene av varmt og kjølig får han det til å bli levende og vakkert. Og variasjonsmulighetene som været og de mange farkostene byr på, utnytter han skjønnsomt. Himmelen kan være jevnt overtrukket eller ha lave flyktende skyer, mens sjøsprøyt mot de ytterste skjær forsterker uværsstemningen. Robåter ligger snart på land, snart fortøyet til sine peler. I ett tilfelle holder en jakt med naken mast hviledag mellom holmene, i et annet krysser en seiler seg innover fra åpne havet. En telefonstolpe gjør stor nytte her også. Den trekker en velkommen vertikal samtidig som den hjelper til å sikre kompsisjonen balanse. Standpunktene kan veksle med noen meter, men ikke mer enn at litt av "husmannens" beskjedne stue alltid avslutter bildet på høyre side. Denne okergule veggen danner en uunnværlig kontrast til de nøytrale partier.

Arne Stenseng "Harald Sohlberg", s.113-114