Utgangspunktet for "Himmelstykke for Tiepolo" er den italienske kunstneren Giambattista Tiepolos maleri "La virtù e la Nobiltà vincono l'Ignoranza" (Dyden og et edelt sinn over uvitenheten), ca. 1740. Verket, som opprinnelig ble malt for taket i Palazzo Manin i Venezia, gir oss et bilde av datidens kunstoppfatning: billedkunst skulle hente sitt materiale fra antikkens myter eller kristendommens forestillingsverden. Den skulle også gjerne ha et moralsk element. Vi ser dessuten senbarokkens eksperimentering med perspektiv som arkitektonisk element: Tiepolos maleri skapte, slik det opprinnelig var plassert i taket, en illusjon av himmel der det i virkeligheten var tak.

Slaatelids verker er varianter av Tiepolos maleri, eller nærmere bestemt omrisset av det. Innenfor rammen av omrisset gir hun oss forskjellige formale refleksjoner over kampen mellom det gode og det onde i Tiepolos maleri gjennom å variere med farger, materialer og teknikker. Ved å speile Tiepolo gjennom abstrakte malerier viser Slaatelid seg som barn av sin tid: de siste hundre årene har det ikke, som på Tiepolos tid, vært et krav om å formidle noe bestemt innhold som har definert kunsten, men en interesse for å reflektere over maleriet som medium og fysisk overflate. Alt kan nå bli kunst, og ingen krever hverken moralske instrukser eller noe bestemt verksinnhold fra kunstneren. Ved å tømme "Dyden og et edelt sinn over uvitenheten" for sitt figurative innhold, men beholde omrisset av verket som basis for bearbeidelse, peker hun på abstraksjonens betydning i vår tids kunst. Men hun viser også -ved å forankre sine verker i Tiepolo -til hva som ikke er til stede i vår samtidige kunstoppfatning. Sier hun at vi mangler noe Tiepolos tid hadde? Sterkere verdier, klarere tanker om perspektiv i rom? Kanskje, men det viktige er hvordan hun skaper bilder som ber oss å tenke gjennom denne typen spørsmål.

Kjetil Røed "Alternative kunsthistorier" om Mari Slattelids utstilling hos Galleri K, hentet fra Aftenposten 13/10-2013