Studier av farge og lys

Thorvald Erichsen (1868–1939) regnes i dag som en av Norges fremste kolorister og en sentral skikkelse i overgangen til moderne malerkunst ved inngangen til 1900-tallet. Med et bevisst forhold til form og farger, tok han det naturalistiske landskapsmaleriet inn i et mer subjektivt formspråk.

Erichsen kom fra et velstående, borgerlig hjem og hadde tidlig en sterk tilknytning til fjell og friluftsliv. I 1886 flyttet han til Kristiania for å studere jus, men valgte omsider å dedikere seg til kunsten. Han ble elev ved Den kongelige tegneskole og Knud Bergsliens malerskole, og tegnet akt hos Erik Werenskiold. Gjennom Werenskiold knyttet han bånd til Lysaker kretsen, en gruppe kunstnere som søkte en ny kunst som skulle identifisere og etablere idéen om «det norske».

Impresjonisme og kontinentale impulser

Som mange av sine samtidige søkte Erichsen inspirasjon utenfor Norge. I 1892 studerte han ved Zahrtmanns malerskole i København, sammen med norske kolleger som Lars Jorde og Oluf Wold-Thorne. Her ble han introdusert for impresjonismen og symbolismen, og lot seg påvirke av kunstnere som Pierre Bonnard, Paul Cézanne og Paul Gauguin.

Hans tidlige malerier hadde inntil da vært mørke og asketiske, men med en sterk naturfølelse. Etter flere opphold i Sør-Europa og studier av lys og farge, ble paletten gradvis lysere og friere. Dette kan også sees som et skritt mot det moderne. Erichsens store gjennombrudd kom med Fra Kviteseid i Telemark (1900, Nasjonalmuseet), et sommerlandskap som brøt med den naturalismen vi kjenner fra 1800-tallet. I maleriet gjengir ikke Erichsen naturen slik den faktisk var, men heller tolket gjennom eget blikk og fargefølelse. Dette verket markerer et skifte i norsk kunst, hvor representasjonen av den virkelige verden måtte vike for kunstnerens reproduksjon av inntrykket.

Gjennom hele sitt virke var Erichsen opptatt av tre hovedtemaer: landskap, figurkomposisjoner og intime interiører med blomster og åpne vinduer. Etter hvert ble landskapet hans hovedfokus, hvor motivene oppløses i et samspill av lys og farge.

«Erichsens koloristiske utvikling var nært knyttet til hans studier av lys og farge i naturen. Han utviklet en malerstil der fargene ikke bare beskrev motivet, men bar det frem – som en egen poetisk kraft. Dette gjorde ham til en av de mest markante fornyere av norsk malerkunst ved inngangen til det 20. århundre.» [1]

Lillehammer som motivkrets

Erichsen tilbrakte store deler av livet på Lillehammer, hvor han bodde hele 33 år på Breiseth hotell. Fra sitt rom malte han den samme utsikten flere ganger, i ulike årstider og lysforhold. Selv om han reiste til Oslo, Holmsbu og flere europeiske storbyer, var det i hans nære omgivelser han fant sitt kunstneriske språk og motivkrets;

«Ved å male det samme motivet i ulike lys og årstider, utforsket Erichsen hvordan fargen kunne skape stemning og dybde. Han ønsket at bildene skulle lyse av seg selv – ikke være belyst. Dette viser hans dype forståelse for fargens egenverdi og maleriets indre liv». [2]

Erichsen var en brobygger mellom tradisjon og modernisme, og hans verk står i dag som viktige eksempler på hvordan norsk kunst endret seg i overgangen til 1900 og responderte på moderniteten.

I maleriet Aften 1914, kan man se noe av den sør-europeiske innflytelsen i farge og lys som Erichsen behersker til fingerspissene. Varmen fra solens siste stråler treffer bygget fra venstre og gir maleriet en opplevelse av et flyktig øyeblikk. Motivet skaper en dialog mellom stedets spesifikke karakter, og det universelle i naturens egne farger; full av assosiasjoner til det nordiske, så vel som det sør-europeiske.

[1] Hoff; Svein Olav

[2] Hoff; Svein Olav