«VITENSKAP- OG KUNSTNERREISE HÅND I HÅND FOR DEN UNGE NASJONEN»

JOHANNES FLINTOE OG REISEN OVER HARDANGERVIDDA VESTOVER SOMMEREN 1822.

Danskfødte Johannes Flintoe (1787 – 1870) utførte i 1819, 1821, 1822 og 1825 fire viktige oppdagelsesreiser i Sør-Norge. Reiser som skulle berede grunnen både for J.C. Dahls Norgesreiser etter 1826 og den senere nasjonalromantikken ved å formidle grundig kunnskap om den norske naturen og folkekulturen. Flintoe må ses på som landskapsmaleriets veiviser i Norge og en vandringens pioner.

1. juli 1822 forlot Johannes Flintoe Christiania. Målet var Indre Sogn og forhåpentlig, hvis været holdt, et møte med isbreene i Jostedalen. Han var invitert med sin gode venn, kaptein og kartograf Gerhard Munthe, til å tilbringe noen sommeruker på Munthefamiliens eiendom Ytre Kroken ved Lusterfjorden. De skulle også ha følge med to av Flintoes kolleger på Tegneskolen, Hans F.D. Linstow, den senere slottsarkitekten, og kaptein Theodor Broch, god venn av Munthe siden ungdomsårene på Krigsskolen. Fjerdemann i følget var Mathias Blytt. Den tidligere jus-studenten hadde tapt sitt hjerte til den norske floraen. Og nå skulle han endelig få møte de alpine vekstene. Blytt skulle i første omgang slå følge med de andre over fjellet til Voss, hvor han ville besøke sin bror.

Heldigvis skrev Blytt dagbok fra reisen, selvfølgelig mye om planter og deres naturlige vokseplass etc., men heldigvis også mye om selve turen, i «Fragmenter af en Fjeldreise i Sommeren 1822» i Hermoder 1824. Det er takket være hans notater at reisen over fjellet sånn noenlunde kan rekonstrueres. Flintoe, Munthe og Linstow holdt seg til tegnesakene og skrev ingen ting. Tanken var å gjøre en lengre omvei til Sogn, ikke den korteste veien over Filefjell til Lærdal, men over Hallingdal og fjellvidda til Eidfjord i Hardanger. De ville nemlig med egne øyne oppleve den helt «nyoppdagede» Vøringen, fossen som Hr. professor Christopher Hansteen hadde oppsøkt sommeren før på sin reise til Bergen.

I en rekke numre av Budstikken. Et Ugeblad af statistisk-oekonomisk og historisk Indhold , fra desember 1821 til langt ut på våren 1822, hadde Hansteen underholdt sine lesere med «Bemærkninger og Iagttagelser paa en reise fra Christiania til Bergen og tilbage i Sommeren 1821». Professorens møte med fossen ble inngående beskrevet i Budstikkenfor 14. februar 1822. Han var, som vitenskapsmann, mest opptatt av fysikk og høydemetre. En lang rekke steiner ble kastet ut fra toppen for å måle falltiden og derigjennom fossens høyde. Hansteen mente således « at kunne paastaa med Sikkerhed, at Fossefaldets Høide falder imellem 850 og 900 Fod, og maaskee nærmere det sidste end det første Tal. (Det blotte Øiemaal viser ogsaa, at den omtrent kan være dobbelt saa høi, som Riukand-Fossen.)”.

Hansteens opplevelser på reisen over fjellet var såpass interessant lesning at også Theodor Broch valgte å gjengi en stor del av reisen i Ugebladet Hermoder, hvor han selv var redaktør. «Reise fra Tinds Præstegjeld i øvre Thellemarken til Bergen» ble publisert i mai 1822, avsnittet om fossen nærmere bestemt 25. mai.

Flintoe og resten av reiseselskapet var med andre ord godt forberedt på det de skulle møte. Da de endelig kom til fjellgården Maurseth i Synsendalen var det ikke langt igjen. Fra Maurset fulgte man elven Bjoreio nedover. Nå sto «Vøringen» for tur. Et stykke før fossen, ved gården Høl, gikk en bro over elven, «Hølenbroe». Her møtte de en eldre mann, «en vakker 70aarig rask Gubbe», som straks sa seg villig til å være deres veiviser videre. Blytt forteller: ”Med vor gamle Mand drog vi langs Elvebredden til Fossen; og da vi havde Lyst til at see samme nedenfra, for, om det var muligt, at faae et Prospect af den, maatte vi deels klavre, dels glide ned ad et Tømmerløb, som var meget steilt, og derpaa henad nogle besværlige og for hovedsvimle Personer vistnok farlige Stier, indtil vi kom ned til Elven ligeoverfor Vandfaldet i nogle hundrede Fods Afstand. Dette Standpunkt var det fordeelagtigste for Malerne, der efterat det førsteheftige Indtryk, som Synet af Fossen gjorde, vare forbi, fik ret travelt med at tegne. Vøringen frembyder, seet fra dette Punkt, et Skuespil, der i Pragt og Storhed langt overgaaer den berømte Rjukanfos i Tellemarken, Å betrakte fossen nedfra, var noe som Hansteen varmt anbefalte, men ikke selv hadde funnet anledning til: ”Især vilde jeg tilraade at trænge ind i Dalen under Fossen for at betragte den nedenfra, hvilket ustridigt vil give et endnu langt frappantere Syn, naar man ei seer Fossefaldet i saa stærk Forkortning.”.

Selv om reisen over ”Vidda” i 1822 mest hadde preg av å være en oppdagelses- og vitenskapsreise, har den ofte også blitt benevnt som den første egentlige turistreise i Norge.

Linstows viste et bilde av Vøring-Fos ved Maursæt i Hardanger på sin første kosmorautstilling, i 1830, men dette er forsvunnet, som de fleste av hans landskaper.

Johannes Flintoes viste Vøringsfossen første gang på en utstilling i Stockholm, på Kungliga akademien, i 1826, kat. nr. 80, Utsigt af Vörings forss under Hardangerfjell, troligen till sin lodräta höjd 900 fot (2 ½ gång Riddarholms kyrktorn), det största i Europa. Tvende betydliga floder Leiro och Björeia förena sig ofvanföre fallet, och störta sig tilsammans utföre klipporna. – Vatnet faller vid Eidsfjord uti Hardanger-fjorden. I Christiania dukket motivet opp i hans kosmorama-utstilling i 1833. Det kjennes i flere versjoner i gouache i ulike størrelser malt hjemme i Christiania basert på studietegninger. Nasjonalmuseets eksemplar ble innkjøpt til museet i 1979. En liten versjon datert 1822 er deponert på Norsk Kultursenter og er trolig utført «live» nede i juvet.

Pål Sagen, Norsk Kultursenter på Koppang

Litteratur: Nils Messel «Oppdagelsen av Fjellet» Nasjonalmuseet 2008. Claus Helberg «De første vandrere» Den norske Turistforening 1994