Det nye i disse bildene (red.anm. Festspillutstillingen, Bergen 1973) lå hverken i motiv eller formspråk. Malerens søken var fortsatt å nå "inn i blomstene og få tak i det lyset de gir fra seg". Som i 1970 var handlingen fortsatt sentrert i midten av billedplanet, men den minutiøse penselskriften og de vare fargene som da formelig gled ut i evigheten lik ringer i vannet, var nå forandret til kraftige, pastose strøk i klare, rene farger som ga et helt nytt uttrykk. Den 50-årige "Blomster-Jakob" hadde funnet sin vei og fortsatte i de kommende tre decennier utrettelig å utforske dette som aldri sluttet å forundre og beta ham, opplevelsen av vårunderet sett gjennom blomstens higen mot lyset.

Karin Hellandsjø "Jakob Weidemann - Storfuglen i norsk kunst", s. 147