En pioner i norsk modernistisk kunst

Lars Tiller (1924–1994) var en norsk maler og tegner som gjennom hele sitt virke søkte å forene formale problemstillinger med et personlig og samfunnsengasjert uttrykk. Som kunstner brøt han tidlig med den ekspresjonistiske og sosialromantiske tradisjonen som preget mange malere etter krigen. I stedet utviklet han et formspråk som var tuftet på konstruktiv klarhet og geometrisk disiplin.

Dekorativ kubisme

Tiller startet sin utdanning ved Kunstskolen i Trondheim, der han sammen med Roar Wold, tilhørte det første elevkullet. Han fortsatte ved Kunstakademiet i Oslo under Jean Heiberg i perioden1946–1949, og reiste senere til Paris for å studere hos Fernand Léger i 1951–1952. Disse studieoppholdene fikk stor betydning for hans utvikling: Under Heibergs veiledning utviklet han en sømløs penselføring og en lys koloritt dominert av blåtoner. Motivene var stilleben, hvor flate forskyvninger og brutte linjer skaper spenning i billedflaten. I Krukke med sitroner (1949) viser Tiller allerede interesse for geometrisk komposisjon og kontrasten mellom det nære og det fjerne, et tema som kan sees som gjennomgående i hele hans kunstnerskap.

Etter oppholdet hos Léger ble Tiller sterkt påvirket av dekorativ kubisme, som med sitt strenge forhold til form, ga ham de nødvendige virkemidlene til å uttrykke et mer personlig innhold. Dette kan sees i hans Vårportrett 1952, hvor særlig den dekorative kubismen og påvirkningen fra Leger er synlig. Motivets figurer er plassert foran et stilisert landskap og kubistiske dekor-elementer summerer opp hvordan Tiller forholder seg til natur og kultur; en hybrid hvor det menneskeskapte og naturen forenes i motivet på en sofistikert måte. Motivet formidler nærheten i portrettet med det ukjente i de fremmende dekorelementene. Dette forholdet mellom ukjent og kjent gjør at betraktere blir vi trukket inn og skjøvet ut samtidig i møte med motivet.

Abstraksjon og materialbasert kunst

I perioden 1955–1960 utforsker Tiller seg gradvis frem til et abstrakt formspråk. I Mot havet (1956) forenkles naturmotivet til parallelle bånd i en blålig grønnfarge, med abstraherte bygningsfragmenter som eneste figurative element. Av sine samtidige norske kollegaer, ble han inspirert av Halvdan Ljøsne og Gunnar S. Gundersen ved NTH, der Tiller selv underviste fra 1954 til 1977. Tiller eksperimenterte også med materialer og teknikker i sine utsmykningsarbeider. I dekorasjonene utforsket han materialer som sement, fresko, terrakotta og smijern.

Tiller er kanskje mest kjent for sine abstrakte arbeider som publikum ble kjent med for første gang under Høstutstillingen i 1959. Tillers abstrakte formspråk var basert på geometriske figurer som forskyves og delvis dekker hverandre i ulike plan. For å skape dybde jobbet han med en gråtoneskala og kontraster mellom tynne og tykke lag av maling i ulike partier. I sine collage-motiver utforsket han ulike kombinasjoner av materialer, slik som en type limbasert maling sammen med sagflis. Dette vitner om en nysgjerrighet til mulighetene som lå i ulike kombinasjoner av materialer.

Fra 1964 utforsker Tiller den kvadratiske formen i en serie av malerier: Blaues(1964), Svart kvadrat (1965) og Rødt kvadrat (1966). Disse verkene kan sees som meditasjoner over form. I Blå utsikt (1966) løses det strenge formspillet opp ved at fargen renner som striper nedover lerretet. Senere arbeider som Oker med grått kvadrat (1968) og Blått med rødt (1971) viser en overgang mot et mer konkret uttrykk, hvor referanser til den ytre virkeligheten tones ned. Etter 1972 avtar kunstproduksjonen noe, og Tiller vender tilbake til en mer lyrisk abstraksjon som har en mykere tilnærming til motivet, med vekt på stofflighet og lasering.