Det skulle vise seg vanskelig for Weidemann å løsrive seg fra "skogbunn-periodens" tunge, pastose bilder med den mørke koloritt. Han begynte å arbeide med mindre format igjen, og søkte ved hjelp av fargen å bryte formen og stofflighetens "tyranni". Fargene ble stemt opp og bildene bygget med rødt, gult, oransje og grønt. Men blikket var fremdeles vendt ned mot skogbunnen. En markant endring kom først i 1962-63, da han forlot "skogbunnbildenes" kraftige materialbruk og oljemalingen til fordel for tempera. Forandringen var delvis betinget av teknikken, og skyldes at tempera er et materiale som krever en relativt rask utførelse og ikke lar seg bygge opp i flere lag som ved oljeblandinger. Den er lett å arbeide med, og gir en nærmest transparent glans. "Skogbunnbildenes" karakteristiske stofflighet vek derfor nå for fargen som formidler av uttrykket. Kilden var fremdeles naturen, og avstanden til motivet det samme, men strøket ble lettere, mer impulsivt. Komposisjonen var friere, formene gled over i hverandre. Disse arbeidene hadde også et sterkere lyrisk preg enn tidligere, med en skrift som varierte fra kraftige, brede penselstrøk til minutiøse strøk med palettkniven. Weidemann lot i disse bildene den mer geometriske abstraksjonen vike for et ekspressivt, lyrisk-abstrakt maleri nær beslektet med mye i fransk samtidskunst.

Karin Hellandsjø "Jakob Weidemann", s. 128-129.