Edvard Munch kjøper Nedre Ramme Gård - gjenstandenes historiske kontekst

I 1910 - etter år med motstand, kamp og sykdom hadde Edvard Munch oppnådd internasjonal berømmelse. Hans malerier og trykk ble solgt til høye priser, og i de etterfølgende år skulle han bli en av de mest ettertraktede og høyest betalte portrett-malerne i Europa. Etter å ha tilbragt deler av sitt voksne liv i utlandet, hovedsakelig i Berlin og Paris, flyttet han tilbake til Norge på permanent basis, kun avbrutt av sporadiske utenlandsreiser for å opprettholde kontakt med venner, og for oppfølging av forretnings-forbindelser vedrørende utstillinger. I 1909 leide Munch et hus i Kragerø langs den sydlige norske kysten. Der malte han dekorasjonsmaleriet "Solen" for Universitetet i Oslo. Drevet av sin sedvanlige rastløshet følte han snart behov for å komme nærmere hovedstaden. Det var der hans "fiender" holdt til, men også hans trofaste støttespillere, som Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis.

Om Nedre Ramme Gård

Løsningen ble kjøpet av Nedre Ramme Gård i Hvitsten. Hvitsten var den gang et lite tettsted på østsiden av Oslofjorden, ca. 50 km fra Oslo, best tilgjengelig med båt. Denne havnen har vært handelssted gjennom århundrer. På Munchs tid ble stedet benyttet for vinteropplag av skip og var dessuten et område hvor norske redere gjerne bygget sine sommerhus. Med årene skulle Olsen familien komme til å bli den mest dominerende. Gjennom sitt naboskap med Edvard Munch fikk de anledning til å gjøre seg kjent med maleren, og dessuten kjøpe hans verker.

På sommerstid var Hvitsten et populært utfartssted for Oslos kunstnermiljø. Mange malere og diktere hadde sine sommerhus i nærheten, og det utfoldet seg et omfattende, sommerlig selskapsliv. Munchs gård derimot, lå isolert og omgitt av et kupert terreng som strakte seg helt ned mot fjorden. Her bodde han sammen med sine dyr; katter hunder, gjess og høner og en hest. Han sa selv at han trivdes bedre i selskap med dyr enn med mennesker. Allikevel skaffet han seg snart tilgang til modeller i lokalmiljøet, først og fremst til det monumentale verket "Alma Mater" for utsmykningen av Universitetet i Oslo, men også til en rekke mindre figurmalerier fra strandlandskapet nedenfor gården.

I det ulendte terrenget Munch beveget seg i, var det hensiktsmessig med lett og hendig utstyr. Staffeliet kunne ikke være tungt. Han valgte spinkle frilufts staffelier han kunne bære i hånden eller over skulderen. Paletten måtte også være lett håndterlig når han beveget seg over de steile skrentene.

Edvard Munch beklaget seg over at området rundt Nedre Ramme Gård nesten var for idyllisk til å utfordre han skapende evner. Dessuten trengte han mer plass til bilder i stort format. Han leide derfor i tillegg en gård på Jeløya noen mil nærmere Oslo. Det fikk hans venner til spøkefullt å titulere ham "godseieren". Senere, 1916, kjøpte han eiendommen "Ekely" i utkanten av Oslo, hans faste bosted resten av livet. Allikevel beholdt han Nedre Ramme Gård og tilbragte mye tid der, sommer som vinter, helt frem til sin død 23. januar 1944.

Nedre Ramme Gård - proveniens etter Edvard Munchs død

Edvard Munch testamenterte all sin etterlatte kunst og alle sine eiendeler til den nåværende Oslo kommune, inklusive Nedre Ramme Gård som stort sett hadde stått tom under 2. verdenskrig. Imidlertid hadde de tyske okkupantene tatt seg til rette på eiendommen, som de erklærte militært område (Norge var okkupert av Tyskland 0. april 1940 og frem til Nazi-Tysklands kapitulasjon 8. mai 1945). Da Oslos museums-myndigheter ankom april 1946 for å registrere og hente ut gjenstander, ble de møtt av kaotiske og høyst umilitære tilstander. Tyskerne hadde ødelagt store deler av inventaret. Oslo Kommunes representanter tok med seg det de trengte av Munchs etterlatenskaper. Resten ble værende.

Gårdshusene med innbo ble solgt ikke lenge etter Munchs død til en velhavende kvinne ved navn Kitty Thorne Nielsen, for ca. NOK 75.000,-. Hun ville benytte eiendommen som sommersted, men det var først etter krigens slutt at familien tok stedet i bruk. I 1946 - etter at Oslo Kommune hadde vært der - ble huset ryddet, under ledelse av Kittys datter, Christiane Thorne Nielsen og hennes daværende ektemann, skipsreder Andreas Blomhoff, med hjelp fra sistnevntes venn, Erling Frøshaug, avdelingssjef i Norges Kjøtt og Fleskesentral. Christiane overtok eierskapet fra sin mor først i 1947. Hun ble siden skilt fra Andreas Blomhoff, men beholdt nedre Ramme Gård gjennom særeie. Christiane og Andreas Blomhoff fikk sønnen Lorentz. Lorentz Blomhoff hadde tre døtre. De solgte på begynnelsen av 2000-tallet Nedre Ramme Gård til skipsrederarvingen Petter Olsen. Gården er nå delvis offentlig tilgjengelig og inngår i et gigantisk prosjekt viet Edvard Munch og hans kunst, initiert av Petter Olsen (f. 1948).

Andreas Blomhoff og Erling Frøshaug

Andreas Blomhoff var aktiv i shippingmiljøet som skipsreder og disponent fra begynnelsen av 1920-tallet og frem til sin tidlige død i 1954. Sønnen Lorentz overtok virksomheten og drev den frem til sin død i 1977. I likhet med mange norske skipsredere dyrket Andreas Blomhoff seilersporten. Han seilte flere av de større båttypene, som krever et dyktig mannskap. Erling Frøshaug var også en lidenskapelig seiler. Han eide og foretrakk båttypen "Draken 8", som fikk status som olympisk båtklasse i 1948. I ledige stunder var Erling Frøshaug mannskap på Andreas Blomhoffs båter. Dette er bakgrunnen for at han hjalp Andreas Blomhoff og Christiane Thorne Nielsen med å få orden på Nedre Ramme Gård i 1964. På gården fantes det fremdeles en del etterlatenskaper fra Edvard Munch, ting hverken Oslo Kommune eller tyskerne hadde funnet eller tatt vare på - blant annet et frilufts-staffeli, en palett med malingrester, en konvolutt og et kort brev signert Edvard Munch. Disse fire objektene mottok den kulturinteresserte Erling Frøshaug fra Andreas Blomhoff som takk for hjelpen med ryddearbeidet. I 1972 sørget Erling Frøshaug for å få gjenstandene registrert ved Oslo Kommunes Kunstsamlinger, representert ved førstekonservator Jan Thurmann Moe ved Munch-museet. Skriftlig bekreftelse, datert 6. januar 1972, foreligger.