Arne Kavlis sommeridyll: Nordisk «joie de vivre»

Det er ikke mange i norsk kunsthistorie som vi forbinder mer med sommerlig hageidyll, enn Arne Kavli (1878-1970). Det mest rettferdige er å nevne ham i samme åndedrag som franskmannen Pierre Bonnard, som i mange år malte sommerlige interiører og eksteriører fra sitt kunstnerhjem i Le Cannet på den franske riviera. Sommerens farger, flakkende sollys gjennom løvverk og muntre hageselskap har blitt signaturen til både Kavli og Bonnard. Disse motivene sees som et eksempel på den franske innflytelsen som farget den norske mellomgenerasjonen malere: de fant inspirasjon i sine egne hjem iblandet fargegleden fra den franske kunstscenen.

For Kavli var Sørlandet sommermotivets omdreiningspunkt, med motiver fra hans eget sommersted på Rønnes utenfor Grimstad. Som betrakter oppleves motivene som blide og lykkelige, en nordisk tolkning av det livsbejaende franske begrepet «joie de vivre» -livsglede. Kavli oppholdt seg mye på Blommenholm gjennom sommermånedene og helt ut mot september. Da måtte maleren pakke malersakene sammen og vende tilbake til sitt atelier i Oslo. Her bearbeidet han motivene videre, og brakte med seg sommermånedens klare lys inn i vinterhalvåret.

Tidlig debut og lang karriere

Kavli debuterte som kunstner allerede 17 år gammel i Bergen Kunstforening, med påfølgende visning på Høstutstillingen året etter. Deretter fulgte et langt liv og påfølgende markeringer av en lang kunstnerkarriere. Han oppnådde stor anerkjennelse i Norge og internasjonalt, og det ble arrangert flere store jubileumsutstillinger; Kunstnernes Hus i 1938 og 1948, feiring av kunstnerens 70-, 80- og 90‑års jubileum i Kunstnerforbundet i 1948-68 og utstilling i Bergens Kunstforening i 1968, for å markere 50 år etter hans første separatutstilling i 1912.

Eget liv som kunstnerisk uttrykk

Kavli tilhørte den generasjonen norske malere som stod midt i det store skiftet mellom naturalismen og stemningsmaleriet som dominerte fra 1890-årene. Han ble aldri identifisert som del av den tidens mange toneangivende kunstnergrupper, men ble heller oppfattet som en utenforstående som tidlig hadde en egen identitet. Fra 1900 og frem mot første verdenskrig flyttet Kavli mellom Oslo, København og Paris. I Paris dominerte post-impresjonistene kunstscenen. Kunsthistoriker Nils Messel mener at Kavli i disse årene kan ha funnet inspirasjon i fargebruken til Paul Cézanne og kvinnefremstillingen vi kjenner fra Henri de Toulouse-Loutrec.1 Til tross for fransk innflytelse, hentet Kavli fra 1920‑årene og livet ut, hovedsakelig motivene sine fra Sørlandet. På mange måter henger disse sommermotivene sammen med kunstnerens eget temperament. Kavli ble beskrevet som mild, elegant, varm og høflig, samtidig som han var bestemt og med sterke meninger.

"Som betrakter oppleves motivene som blide og lykkelige, en nordisk tolkning av det livsbejaende franske begrepet «joie de vivre»"

Denne tilnærmingen kan tilskrives skiftet fra naturalisme til nyromantikk som norsk kunst gjennomgikk da Kavli debuterte. Nyromantikken vektla subjektivitet, følelser og musikalsk-poetiske kvaliteter i maleriet. I Norge fikk nyromantikken mindre radikale uttrykk enn i Europa, og den åpnet for forenkling, symbolikk og mer lyriske stemninger. Kavli bidro markant i denne bevegelsen og utviklet tidlig interesse for stemningslandskap. I perioden 1900–1910 ser vi påvirkningen fra moderne fransk kunst, med en lysere palett og mer markert og fast penselføring i maleriet.

Kavli omfavnet aldri de moderne kunstretningene som kubisme, surrealisme og abstraksjon, men ønsket å male skjønnhet, sommer, lys og harmoni. Maleriene skiller seg ut fra hans samtidige, som i større grad ga seg i kast med det moderne kunstlivets eksperimenter. Kavlis malerier hadde en sanselig, estetisk tilnærming til livet og kunsten, og forholdt seg lite til akademisk skolering eller intellektuell kunstdebatt. Muligens kan dette tilskrives hans bohemliv undere årene i Paris, hvor livsnytelsen trumfet den akademiske interessen. På sett og vis ønsket Kavli å utvikle sitt kunstneriske uttrykk gjennom det livet han selv levde. I dette valget ligger det en sterk forankring av subjektivitet i hans motiver. Dette kan forklare den sterke opplevelsen av tilstedeværelse vi opplever i møte med hans motiver. Det er som vi kan kjenne solen stikke på varm hud og høre summingen av selskapelighet som denne årstiden bærer med seg. Likevel er Kavlis motiver langt fra idylliske klisjeer, men heller bilder av nostalgi. På sett og vis er de livsbejaende og formidlere av livets vakre øyeblikk. Slike motiver har muligens aldri vært viktigere enn akkurat nå, fordi de står i opposisjon til den elendigheten vi dessverre daglig bombarderes med i nyhetsbildet. Dersom kunst kan være helende på traumer, gjør Kavlis sommermotiver en formidabel innsats, om så bare for et kort besøk til en triveligere plass.

Etter 1925 og frem til sin død 1970 forble motiver fra kystlandskapet kjernen i hans kunst, med motiver fra Rønnes, Fevik, Hankø, Åsgårdstrand og Bohuslän på vestkysten i Sverige. Motivene kretser rundt sommerens stille hageinteriør med kvinner i parasollskyggen, men også hvite seil, sjø og selskapeligheter på marinaen. Fra Bohuslän malte Kavli det maritime og luksuriøse fritidslivet knyttet til seilbåtmiljøet. Sommerens aktiviteter ble ofte fanget på fotografier, som fungerte som forelegg til malerier som han bearbeidet når sommeren var over.

1. Nils Messel, «Arne Kavli. En bohem i sommerbris» (1999), side 88