Såret Bjørnejeger 1867

Knud Bergslien (1827-1908) var en av 1800-tallets sentrale norske kunstnere og kunstlærere. I dag er han særlig kjent for sine historiske malerier, men han spilte også en viktig rolle i utdanningen av den neste generasjonen norske kunstnere gjennom Bergsliens Malerskole i Kristiania. For de fleste forbindes Bergslien med folkelivs- og historiemotiver, som blant annet var inspirert av hans kunstnerkollega Adolph Tidemand.

Læretid og Düsseldorf-akademiet

Bergslien ble født på Voss i en familie med sterke kunstneriske tradisjoner. Han var bror til billedhuggeren Brynjulf Bergslien og onkel til kunstneren Nils Bergslien. Allerede som ung viste han kunstnerisk talent. Mens han gikk på underoffisersskolen i Bergen, fikk han fritak fra deler av militærtjenesten for å kunne følge undervisningen ved Bergen Tegneskole. Senere studerte han hos landskapsmaleren Hans Leganger Reusch. For å videreutvikle seg som kunstner reiste Bergslien deretter til Antwerpen og Paris. Etter noen år vendte han tilbake til Bergen, hvor han arbeidet som lærer og portrettmaler. I 1853 flyttet han videre til Kristiania, der han etablerte seg som kunstner.

Et statlig stipend gjorde det mulig for Bergslien å reise til Düsseldorf i 1855. Byen var på denne tiden et viktig sentrum for den nasjonalromantiske kunsten, og oppholdet fikk stor betydning for hans kunstnerskap. Her malte han flere av verkene som senere skulle bli stående som ikoniske bilder i norsk kunsthistorie. Blant de mest kjente er Birkebeinerne på ski over fjellet med kongsbarnet og Kong Sverre på Vossefjellene. Gjennom slike motiver bidro Bergslien til å visualisere den norske middelalderhistorien og den nasjonale fortellingen som sto sterkt i billedprogrammet på 1800-tallet.

Bergsliens malerskole

Mot slutten av 1860-årene vendte Bergslien tilbake til Kristiania, der han tok opp arbeidet som maler. Særlig portrettmaleriet ble en viktig del av virksomheten hans. Et avgjørende kapittel i Bergsliens liv begynte i 1870, da kunstneren Johan Fredrik Eckersberg døde og Bergslien overtok ledelsen av Kristiania Malerskole sammen med landskapsmaleren Morten Müller. Noen år senere drev han skolen alene og ga den navnet Bergsliens Malerskole. Skolen ble en av de viktigste utdanningsinstitusjonene for billedkunst i Norge, hvor mange av landets senere berømte kunstnere mottok sin første opplæring. Bergslien ledet skolen fram til omkring 1900, og gjennom sin undervisning satte han et varig preg på norsk kunstliv.

Både som maler og lærer bidro Knud Bergslien til å forme norsk kunst i en periode preget av nasjonsbygging, historisk bevissthet og utviklingen av et profesjonelt kunstmiljø. Hans kunst og undervisningsvirksomhet fikk betydning langt utover hans egen levetid. Et eksempel på anerkjennelsen av ham som kunstner, var det prestisjefylte oppdraget med å male det offisielle bildet av kroningen av kong Oscar II i Nidarosdomen i 1873.

Genremaleriet i kunsthistorien

Genremaleri er en betegnelse på malerier som skildrer hverdagsliv, daglige aktiviteter og mennesker i alminnelige situasjoner. Motivene kan vise arbeid, familieliv, fest, fritid eller andre scener fra dagliglivet, og gir ofte innblikk i samfunnets skikker, miljøer og sosiale forhold i en bestemt tid eller region. I motsetning til historiemaleriet og portrettmaleriet, som fremstiller kjente historiske hendelser og identifiserbare personer, retter genremaleriet oppmerksomheten mot vanlige mennesker og hverdagens situasjoner. Genremaleriet har gjennom historien fungert både som kunstnerisk uttrykk og som dokumentasjon av menneskers livsvilkår. Som sjanger gir det et unikt innblikk i hvordan mennesker har levd, arbeidet og organisert sine samfunn gjennom ulike epoker.

Genremaleriet har lange historiske røtter. Motiver fra dagliglivet finnes allerede i oldtidens egyptiske gravmalerier, gresk-antikke vasebilder og romerske veggmalerier. I middelalderen opptrer slike motiver sporadisk i manuskriptillustrasjoner og kirkelig kunst. I renessansen får slike hverdagsmotiver økt interesse, blant annet hos venetianske kunstnere som Bellini, Carpaccio og Bassano.

Genremaleriet har gjennom historien fungert både som kunstnerisk uttrykk og som dokumentasjon av menneskers livsvilkår.

Sjangeren fikk stor popularitet i Nederlandene på 1500- og 1600-tallet. Kunstnere som Pieter Bruegel, Jan Vermeer, Pieter de Hooch og Gerard ter Borch utviklet genremaleriet til en selvstendig kunstform. Bildene deres skildrer alt fra hjemlige interiører og familieliv til markedsplasser, vertshus og arbeidsscener. Mange av verkene kombinerer realistiske observasjoner med moralske, religiøse eller symbolske budskap. På 1700-tallet ble tradisjonen videreført av kunstnere som Jean-Baptiste Chardin i Frankrike og William Hogarth i England. Selv om klassisismens idealer reduserte sjangerens betydning i en periode, fikk den ny aktualitet under romantikken og særlig gjennom Düsseldorf-skolens skildringer av folkeliv og nasjonale tradisjoner.

På 1800-tallet ble genremaleriet viktig innen naturalismen. Kunstnere som Gustave Courbet og Adolph Menzel skildret arbeidere, bønder og byliv med større vekt på sosial virkelighet og hverdagslivets realiteter. Sjangeren utviklet seg dermed fra idealiserte fremstillinger til mer realistiske observasjoner av samfunnet. I norsk kunst fikk genremaleriet stor betydning gjennom kunstnere som Adolph Tidemand, Carl Sundt-Hansen, Christian Krohg og Gustav Wentzel. Deres arbeider dokumenterte hverdagsliv, arbeidsliv og sosiale forhold, og utgjør i dag viktige visuelle kilder til norsk kultur- og samfunnshistorie.

Bjørnejakt som nasjonalromantisk genremotiv

Når vi ser bjørnejakt fremstilt i malerier fra 1800-tallet, handler motivene ofte om noe mer enn selve jakten. De uttrykker idealer om styrke, mot og menneskets forhold til naturen. Samtidig forteller de om en tid da rovdyr var en naturlig del av hverdagen på landsbygda. For kunstnere som Bergslien ble slike motiver en måte å skape bilder av en norsk identitet knyttet til natur, skog og friluftsliv.

Bjørnejakt har en lang historie i Norge og har vært knyttet til overlevelse, næringsliv og kultur. I århundrer levde mennesker tett på rovdyr, og brunbjørnen var et av de mest fryktede dyrene i norsk natur. Bjørnen kunne ta bufe på beite og i enkelte tilfeller true menneskers trygghet. Derfor ble jakt på bjørn lenge oppmuntret av myndighetene. På 1800-tallet ble det utbetalt skuddpremier for felte rovdyr, noe som bidro til en kraftig reduksjon av bjørnebestanden. Historisk var bjørnejakt svært risikofylt: Våpnene var mindre presise enn i dag, og en såret bjørn kunne være livsfarlig. Mange historier forteller om jegere som ble skadet eller drept under jakten.

For kunstnere som Bergslien ble slike motiver en måte å skape bilder av en norsk identitet knyttet til natur, skog og friluftsliv.

På begynnelsen av 1900-tallet var bjørnen nesten utryddet i store deler av Norge som følge av intensiv jakt. Etter hvert endret holdningene seg, og brunbjørnen ble et vernet rovdyr. I dag forvaltes bestanden gjennom nasjonale bestandsmål og strenge regler for lisensfelling. Målet er å balansere hensynet til naturmangfold med hensynet til beitenæringen. Brunbjørnen regnes som en del av det biologiske mangfoldet som Norge har et ansvar for å ta vare på.

Bjørnen har hatt en sterk symbolsk betydning. I folketro og fortellinger ble den ofte fremstilt som skogens konge, et dyr som både vekket respekt og beundring. Mange sagn, eventyr og folkeviser handler om møter mellom mennesker og bjørn. Særlig i skogsbygdene i Østerdalen, Hedmark og Trøndelag var bjørnejegeren en kjent skikkelse. På 1800-tallet ble bjørnejakt også et populært motiv i kunsten. Kunstnere skildret jegere og dramatiske møter mellom mennesker og vill natur. Slike bilder passet godt inn i nasjonalromantikkens interesse for norsk natur, historie og folkeliv. Flere av Bergslien nasjonalromantiske motiver fremhevet mot, utholdenhet og menneskets kamp mot naturkreftene, særlig knyttet til det norske folkelivet og naturen, slik som Såret Bjørnejeger 1867.