Jakob Weidemanns kunstneriske utvikling

Jakob Weidemann (1923–2001) var en av de mest nyskapende skikkelsene i norsk etterkrigskunst. Gjennom hele sin karriere søkte han nye uttrykksformer, fra figurative og ekspressive motiver til abstrakte komposisjoner og naturinspirert lyrisk abstraksjon. Allerede som kunststudent i Bergen utviklet Weidemann et selvstendig billedspråk. Selv om kunstmiljøet rundt ham var sterkt preget av den kubistiske tradisjonen etter André Lhote, viste hans tidlige arbeider større frihet og spontanitet enn den kontrollerte formforenklingen som preget mange av hans samtidige kunstnerkollegaer

I 1940-årene hentet Weidemann impulser fra kunstnere som Edvard Munch og Kai Fjell. Som følge av en alvorlig skade som kostet ham synet på det ene øyet, fremstod bildene i krigsårene som mørke komposisjoner med et ekspressivt preg. Et vendepunkt kom under studiene ved Konsthögskolan i Stockholm, der han møtte læreren Sven Erixson. Erixsons frie og anti-akademiske holdning ga Weidemann mot til å utvikle et mer intuitivt og fargeorientert maleri. Da Weidemann vendte tilbake til Norge etter krigen, presenterte han en ny og mer personlig kunst. Fargene ble klarere og sterkere, og figurene begynte å oppløses i mosaikklignende flater der forholdet mellom farger og former ble viktigere enn motivets gjenkjennelighet. Verk som Partisan og Den gale viser denne overgangen mot et mer ekspressivt og poetisk billedspråk hvor naturlyrikk, fantasi og følelsesmessig intensitet smelter sammen.

Motivene var ikke naturalistiske gjengivelser, men abstrakte tolkninger som uttrykte naturens liv og hvordan den påvirker mennesket.

På 1950-tallet ble Weidemann en av de norske kunstnerne som gikk lengst i utforskningen av abstrakt kunst. Han arbeidet parallelt med figurative og nonfigurative uttrykk og eksperimenterte med geometrisk abstraksjon. Inspirert av transnasjonale strømninger utviklet han komposisjoner basert på rene former, flater og fargeforhold. I verk som Tre skulpturer og Svart og gul komposisjon, jobbet han mot å redusere uttrykket til det mest essensielle. Mot slutten av 1950-tallet gjennomgikk kunsten hans nok en avgjørende forandring: Weidemann forlot den strenge geometriske abstraksjonen og vendte seg mot naturen som inspirasjonskilde. Resultatet ble de berømte «skogbunnbildene», der naturinntrykk fra skog og mark omformes til abstrakte og taktile billedflater. Gjennom bruk av tykke lag maling og eksperimenterende materialteknikker skapte han verk som virket organiske og levende. Disse arbeidene bygget bro mellom internasjonal abstraksjon og en særegen norsk naturforståelse, og de ble møtt med stor begeistring.

Gjennom hele karrieren balanserte Weidemann mellom det spontane og det strukturerte, mellom transnasjonale modernistiske strømninger og en forankring i norsk natur.

En ny teknisk og kunstnerisk fornyelse kom i 1963 da Weidemann begynte å arbeide med tempera. Bildene ble med ett lysere, lettere og mer spontane. Blikket løftet seg fra skogbunnen opp til løvverk, blomster og lysfenomener i naturen. Denne holdningen knyttet ham til fransk samtidskunst, særlig den lyriske abstraksjonen representert ved kunstnere som Jean Bazaine og Alfred Manessier. I denne perioden utviklet Weidemann noen av sine mest karakteristiske verk, preget av en fri penselføring, spenstig koloritt og en sterk opplevelse av naturens rytme og energi.

Fra midten av 1960-årene og gjennom de neste tiårene fordypet han seg stadig mer i naturens lys, farger og vekstprosesser. Blomsterenger, vårens blomstring og naturens sykliske fornyelse ble gjennomgående temaer. Motivene var ikke naturalistiske gjengivelser, men abstrakte tolkninger som uttrykte naturens liv og hvordan den påvirker mennesket. Religiøse assosiasjoner dukker også opp i flere arbeider i form som stemninger og åndelige erfaringer formidlet gjennom farge og form.

Gjennom hele karrieren balanserte Weidemann mellom det spontane og det strukturerte, mellom transnasjonale modernistiske strømninger og en forankring i norsk natur. Hans kunstneriske utvikling kan leses som en kontinuerlig søken etter nye måter å uttrykke naturens lys og livskraft på: Fra de tidlige figurative eksperimentene, via den geometriske abstraksjonen, til de lyriske naturvisjonene.