Johannes dåp 1974

Frans Widerberg (1934-2017) regnes som en av Norges mest markante kunstnere i etterkrigstiden. Gjennom hele karrieren utforsket han store spørsmål om livet, menneskets plass i verden og forholdet mellom det synlige og det usynlige. I en tid da abstrakt kunst dominerte kunstscenen, valgte Widerberg å arbeide figurativt.

Widerberg markerte seg tidlig som grafiker, og hans tresnitt fra 1960-årene kjennetegnes av sterke kontraster mellom sort og hvitt, med et kraftfullt, ekspressivt uttrykk. Dette uttrykket sees også i maleriene fra samme periode. Motiver av mennesker, ryttere og landskap, formidler romantikk og en emosjonell ekspresjonisme. Widerberg hentet mye av sin inspirasjon fra den norske naturen, men motivene handler sjelden bare om landskapet. I hans bilder blir naturen et rom for menneskets tanker, følelser og eksistensielle spørsmål.

Mennesket i sentrum

Widerbergs kunst kretser rundt menneskets erfaringer, følelser og lengsler. Han var opptatt av frihet, motstand mot autoriteter og behovet for at hvert menneske måtte få skape sin egen mening i livet. Dette kommer tydelig frem i flere av hans selvportretter, hvor kunstneren fremstiller seg selv som en granskende og søkende skikkelse. Bildene hans rommer ofte en følelse av undring og mystikk.

Det er to motiver som går igjen gjennom store deler av Widerbergs kunst: rytteren og sveveren. Rytteren kan sees som et symbol på menneskets reise gjennom livet, mens sveveren uttrykker en lengsel etter frihet overskredet av det jordbundne.

I mange av bildene synes figurene å bevege seg i et sjikt mellom himmel og jord, mellom det virkelige og det drømmeaktige. Disse motivene ble sentrale da Widerberg fikk sitt kunstneriske gjennombrudd på slutten av 1960-årene. Blant annet skapte han den monumentale utsmykningen Ryttergruppe ved Haukeland sykehus i Bergen, et verk som etablerte ham som en betydningsfull kunstner også innen offentlig utsmykning.

Rytteren kan sees som et symbol på menneskets reise gjennom livet, mens sveveren uttrykker en lengsel etter frihet overskredet av det jordbundne.

Widerberg var ikke bare opptatt av eksistensielle spørsmål. Han engasjerte seg også i samfunnsspørsmål og fredsarbeid. På slutten av 1960-årene skapte han en serie arbeider som kritiserte USAs krigføring i Vietnam. Senere støttet han ulike humanitære og fredspolitiske initiativer gjennom kunsten sin. Hans motstand mot vold og undertrykkelse kommer til uttrykk i flere verk, hvor tema som sårbarhet og verdighet står sentralt.

Fra 1970-årene fikk lyset en stadig viktigere rolle i Widerbergs kunst. Han brukte sterke variasjoner av rødt, gult og blått, for å uttrykke energi, liv og åndelig kraft. For Widerberg var lys mer enn et visuelt virkemiddel. Det representerte en dypere kraft i mennesket og naturen. Mange av bildene fra denne perioden viser mennesker omgitt av lys eller svevende i intense fargerom, som om de er del av det metafysiske.

Kosmiske landskap

På slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-årene utvidet Widerberg perspektivet ytterligere. I de store kosmiske landskapene møter vi stjerner, kometer, himmellegemer og svevende figurer. Denne motivkretsen utforsker menneskets plass i universet og vår forbindelse til noe større enn oss selv. Widerbergs malerier kombinerer natur, mytologi og åndelige forestillinger, og viser et kunstnerskap som er preget av nysgjerrighet og undring. Selv beskrev Widerberg kunsten som et middel som tillot å utforske både det man vet og det man ennå ikke forstår. Hans billedprogram egner seg godt til formidling av religion, og han har gjort store kirkelige utsmykningsarbeider med bibelske motiver i Volsdalen kirke i Ålesund.

Et av de mest sentrale verkene i utsmykningen av Volsdalen kirke er maleriet Dåpen, som inngikk i den opprinnelig tredelte altertavlen (triptyque) skapt til kirkens innvielse i 1974. Altertavlen besto av tre selvstendige malerier med motiver fra Jesu liv: Jesu dåp, Jesu inntog i Jerusalem og Engelen og kvinnene ved graven påskemorgen. Sammen fortalte de en historie om tro, liv og forvandling.

I Dåpen skildrer Widerberg øyeblikket da Jesus døpes av Johannes i Jordan-elven fra Det nye testamentet. De to figurene i motivet fremstår nærmest opplyst innenfra. Med sterke farger og flytende former løfter Widerberg motivet ut av en historisk tid og inn i en universell fortelling om fornyelse og transformasjon. Lyset, som er et gjennomgående tema i hele hans kunstnerskap, blir her et symbol på Guds nærvær igjennom dåpen. Widerberg har i dette motivet vært mindre opptatt av å gjengi hendelsen realistisk, men heller lagt vekt på å formidle dens åndelige innhold.

Fargene, lyset og de svevende formene åpner for refleksjon omkring menneskets søken etter mening, fellesskap og åndelig tilhørighet.

Da Volsdalen kirke senere ble utsmykket med et monumentalt glassmaleri bak alteret, ble Widerbergs opprinnelige alterbilder satt inn i en ny sammenheng. Det høye glassvinduet, som strekker seg hele veien opp mot kirkens møne, tilfører rommet et spill av farger og lys som forsterker de samme temaene vi finner i maleriene på hver side. Etter hvert oppstod imidlertid et praktisk problem ved at det midterste alterbildet skjulte deler av glassmaleriet. For å skape en bedre helhet ble utsmykningen derfor utvidet og omorganisert i 2009 med maleriet Madonna med barn. I den nye organiseringen bak alteret står Dåpen fortsatt som et sentralt verk, side om side med de øvrige bildene og i samspill med Widerbergs glassmaleri.

Johannes dåp 1974 regnes som Widerbergs forarbeid av motivkretsen som i dag utgjør altertavlen i Volsdalen kirke. Historien om Johannes som døper Jesus er gjenkjennelig gjennom tittelen, men Widerberg åpner også opp for at vi som betraktere kan oppleve det på egne premisser. Fargene, lyset og de svevende formene åpner for refleksjon omkring menneskets søken etter mening, fellesskap og åndelig tilhørighet. Verket rommer både den kristne fortellingen og Widerbergs egen utforskning av lys, energi og menneskets plass i en større sammenheng.