Axel Thorenfeldt; Kystfugler

Natur- og fuglemaler Axel Thorenfeldt (26): -Veien blir til mens jeg maler

Gjennom oppvekst på Hvaler og biologistudier i Lund er Axel Thorenfeldt for lengst etablert som en ledende fugle- og naturmaler, og med en imponerende utstillings-CV fra både Norge og Sverige. I januar i år uttalte gallerist Jan Mollbrink (Mollbrinks Konsthandel i Uppsala); «Under mina snart 50 år som gallerist har jag sällan sett någon som kan behandla akvarellmaleriet så som Axel.» I fjor ga Gyldendal ut Axel Thorenfeldts kritikerroste bok Kystfugler, den mest gjennom-illustrerte og omfattende fugleboken som har blitt laget i Norge. Denne våren kommer den ut i Sverige. Men før det stiller han ut hos Grev Wedels Plass Auksjoner, 24. – 30. april.

Når oppdaget du at tegning og maling lå for deg?

Jeg har tegnet og malt så lenge jeg kan huske. I begynnelsen tegnet jeg dinosaurer, deretter fattet jeg interesse for renessansen, og satt timevis på gutterommet mens jeg kopierte Leonardo da Vincis anatomitegninger. Da var jeg rundt 11 år gammel. Samtidig har jeg vært interessert i natur og fugler, og senere falt de to interessene sammen. Jeg har alltid følt en sterk trang til å tegne, og har sjelden dratt noe sted uten å ha med meg skisseboka.

Hva var den utløsende faktoren, og den store inspirasjonen?

Jeg har latt meg inspirere av mange forskjellige kunstnere, men det var nok akvarellene til Viggo Ree som fikk meg til å begynne å male fugler. Jeg ville male like presist og detaljert som ham, og satt timevis og forsøkte å få fram riktige farger og nyanser i fuglenes fjærdrakt. På en måte ble disse selvstudiene mitt eget kunst-akademi. Da jeg senere oppdaget akvarellmalere som Anders Zorn, Lars Jonsson, Andrew Wyeth og Lars Lerin, begynte jeg å eksperimentere for å finne ut hvordan de jobbet. Jeg lette etter de maleriske teknikkene som jeg kunne bruke til å fremstille mitt eget landskap. Jeg leter fortsatt etter nye metoder.

Hvorfor ble det fugler og ikke pattedyr?

Det er et godt spørsmål. En forklaring kan være det mangfoldet og den spennvidden som finnes hos fuglene, samtidig som man ofte kommer tett på dem. Vi har bare en håndfull pattedyr-arter på Hvaler, man ser dem sjelden, og de samme er der året rundt. Fuglefaunaen endres konstant, nye spennende besøkende kommer og går gjennom året. Samtidig byr fuglene på et stort spekter av motiver, både fordi de har så mange farger og former, men også fordi de er en naturlig del av landskapet. Hva er et skjær uten skarver? Eller en høststorm uten måker? Fuglene er på en måte nødvendige for å fullføre landskapet.

Biologistudier bragte deg til Universitetet i Lund. Sverige er kanskje et bedre land for en fuglemaler?

Sverige har utvilsomt en lengre og bredere tradisjon for natur- og fuglemaleri. Allerede på 1800-tallet malte legender som Bruno Liljefors og Brødrene von Wright fuglemotiver som står seg den dag i dag, og som har inspirert kommende generasjoner med naturmalere. Senere har naturskildrere som Harald Wiberg og Gunnar Brusewitz inspirert gjennom utstillinger, bøker og TV-programmer. Den som utvilsomt har inspirert dagens fuglemalere mest er Lars Jonsson, som av mange ansees som verdens fremste fuglemaler. Siden han publiserte sine nyskapende fuglebøker på 1970-tallet har han inspirert flere generasjoner av fuglemalere, inkludert meg. Å bli tatt seriøst som fuglemaler er ingen selvfølge i dag, spesielt ikke i Norge. Sverige har nok et større marked for slike bilder på grunn av sin lange tradisjon med naturkunst og naturforskning. I Norge tror jeg mange har vanskelig for å akseptere rene naturbilder som kunst, til tross for at nasjonalromantikkens landskapsbilder er en viktig del av vår kunsthistorie. Fuglene har riktignok sjeldent vært hovedmotivene i norsk kunst. Derfor synes jeg det er morsomt at Theodor Kittelsens maleri «Andersnatten» intill nylig hadde auksjonsrekorden for et norskt verk solgt i Norge. I dette bildet er det faktisk en trost som fanger blikket først.

Hva kan det skyldes at vi har så få fuglemalere i Norge?

Jeg tror mangelen på tradisjon og inspiratorer kan være en forklaring. Når jeg prater med andre naturmalere i Sverige har de stort sett hatt de samme svenske kunstnerne som forbilder, jeg tror det er viktig at noen baner vei. Denne mangelen på tradisjon i Norge kan ha gjort det vanskeligere å slå igjennom som fuglemaler.

Boken din «Kystfugler», som om kort tid også utgis i Sverige, har fått fantastiske anmeldelser. Hva skiller din bok fra andre fuglebøker?

I tekstene valgte jeg å blande personlige opplevelser med interessante fakta om fuglene, det være seg ny og gammel forskning, historiske anekdoter eller interessant økologi. Dette er ikke uvanlig i naturbøker, men det er få fuglebøker som behandler så mange arter på denne måten. Jeg har også gjort grundig research for å finne historier og informasjon som vanligvis ikke forekommer i fuglebøker. Bare de siste årene har det skjedd mye spennende forskning som ikke er omtalt i de eldre bøkene, blant annet om fuglers trekk, intelligens, og evne til å navigere etter jordas magnetfelt. Andre kilder førte meg tilbake til 1700-tallets russiske ekspedisjoner, til ivrige naturvernere, eller til Guano-tiden på 1800-tallet da sjøfuglgjødsel plutselig fikk en stor rolle i verdenspolitikken. Grunnen til at boken har fått så fine anmeldelser, og det som skiller den mest ut, tror jeg likevel er illustrasjonene. Jeg har samlet feltskisser, tegninger, malerier og detaljerte akvareller for å gi et variert bilde av hvordan jeg ser fuglene. Designer Kristine Lillevik har klart å sette sammen materialet på en måte som gjør boka levende og interessant. En så omfattende og samtidig gjennom-illustrert fuglebok har aldri blitt laget i Norge. I Sverige har Lars Jonsson laget lignende bøker som har vært til stor inspirasjon for meg, så det er veldig motiverende når en svensk anmelder skriver om Kystfugler at: «Något liknande har vi inte sett i Norden sedan Lars Jonsson slog igenom för ett knappt halvsekel sedan.» (Torgny Nordin i Birdlife Sveriges tidsskrift Vår Fågelvärld 5. 2024). Det blir spennende å se reaksjonen på den svenske utgaven!

Er du først og fremst maler, eller har du også et miljøengasjement?

Jeg følger med på det som skjer, og synes stort sett det er trist hvordan vi i Norge håndterer vår natur. Jeg har likevel ikke stått på noen barrikader eller engasjert meg direkte i natur- og miljødebatten. Jeg forsøker heller å påvirke gjennom maleri og tekst. Et av målene med Kystfugler er å spre kunskap og glede for naturen, slik at flere kan få øynene opp for hvor vakker og viktig den er. Jeg tror det er en viktig måte å bidra til at flere blir engasjert, selv om det skjer i det stille. En stor motivasjon for å male er å fange det jeg ser og vise det til andre. Hvis flere ser det jeg ser i fuglene og landskapet, håper jeg at flere også vil forstå hvorfor vi må ta vare på naturen vår og alt som lever i den.

Du har ikke gått hverken på Kunsthøyskolen (KIO), eller Konsthögskolan. Hvem har du lært av og hvem er dine forbilder?

Jeg har lært å male selv ved å studere andre kunstneres arbeider i bøker og på museer. Viggo Ree var en stor inspirasjon i begynnelsen, deretter har kunstnere som Lars Jonsson, Andrew Wyeth, Kjell Nupen og Lars Lerin vært viktige inspirasjonskilder. Det er likevel foreldrene mine som har vært mine viktigste støttespillere. Da de forsto at tegning var noe jeg tok seriøst, bestemte de seg for å gi ærlige tilbakemeldinger. På den måten har de veiledet meg, ikke ved å forklare hva eller hvordan jeg skulle male bildene mine, men ved å fortelle meg om resultatet var vellykket eller ikke. Det har gjort meg tryggere på meg selv. Jeg har visst at når jeg får tommel opp, så er bildet virkelig bra. Ettersom jeg ikke har lært noen teknikker, har jeg brukt mye tid på å feile. Samtidig har jeg kanskje kommet fram til noe nytt her og der.

Du er 26 år og har mye vind i seilene. Hvor går ferden videre, både på kort og lang sikt?

De siste årene har jeg fått mer og mer å gjøre, både med utstillinger og andre prosjekter. Denne våren og sommeren skal jeg ha flere utstillinger i Norge og Sverige. Samtidig har jeg begynt å jobbe med nye bokprosjekter og fremtidige utstillings-ideer. Jeg føler at veien blir til mens jeg maler. Hvert bilde er et lite steg videre mot det neste, og hele tiden skjer det små feil og uventede vendinger som gjør at jeg finner nye ting å jobbe videre med. Jeg har mange motiver jeg vil utforske og nye teknikker jeg vil teste. Nøyaktig hvor ferden går på lang sikt, vet jeg ikke. Det føles befriende.