LITTERATUR: Niels Chr. Geelmuyden og Gunnar Danbolt: «Inger Sitter et portrett», Oslo 2009.
Inger Sitters modne verker har vært beskrevet som lyrisk abstraksjon. Fargene er det vesentlige, ikke formen. Ofte er bildene inspirert av klipper og svaberg i naturen, men ofte er de helt non-figurative, ganske enkelt inspirert av kunstnerens subjektive følelser. Hun følte seg gladere ved å være i utlandet, da kunne bildene gjerne avspeile det med lyse, skimrende farger. Når hun igjen var i Norge, ble gjerne fargeholdningen mørkere.
Er maleriene til å forstå, kan man spørre kunstneren og hun kunne svare:
«Å forstå et maleri er et galt uttrykk. Jeg tror ikke et moderne maleri kan forstås, kanskje ikke et klassisk heller. Det er kunstopplevelsen det gjelder.» S. 53.