Nikolai Astrups far var sogneprest i Jølster og forbød sine barn å ta del i feiringer som han mente var hedensk skikk fra oldtiden. En slik feiring var St.Hans-feiringen, som stammet fra den hedenske skikken å feire Jonsoknatten. Muligens er dette grunnen til at det ligger en mystikk og viss melankoli over dette motivet, som for Astrup var et tilbakevendende motiv som han utførte flere ganger.

Tradisjonelt ble bålene tent på et høydedrag, slik at alle kunne se dem, slik som de gamle vardene. St.Hans-kvelden var en feiring for de unge og forelskede, og Astrups bilder er denne kvelden sett med en ung gutts øyne som fra avstand betrakter den ekstatiske feiringen vel vitende om at han ikke har lov til å delta. Astrups St.Hans-motiver er derfor ikke bare én enkelt opplevelse, men en rekke minner forenet i en og samme komposisjon; årevis med minner som alltid vil ta ham tilbake til den første erfaringen av å se bålet. Disse motivene representerer en elastisitet i tid hvor oldtidsfeiringen møter den kristne feiring av døperen Johannes fødselsdag, slik som Astrups første forbudte opplevelse av bålet i ungdommens kraft strekker seg mot alle de kommende årene. Bålet blir et symbol på tradisjonen, vår kollektive erfaring og det subjektive minnet, ofte foredlet gjennom en form for nostalgi.

Astrups tekniske ferdigheter som kunstner forenkler motivet og konsentrerer det helt ned til det høyst nødvendige. Dette formspråket, som vi både kjenner fra japansk tresnitt og den moderne skolen, ble Astrups kjennemerke. Dette ga ham mulighet til å utvikle sin helt unike grafiske arbeidsteknikk, hvor skillet mellom grafikk og maleri nærmest viskes ut. Med dette formspråket forener også Astrup det «barnlige» blikket med verden omkring seg. Vi ser Jonsokbålet gjennom barnet Astrups øyne for første gang, i sin enkle og tydelige form.

Etter endt utdanning, kom Astrup tilbake til hjembygda Jølster i 1902. Kunsten ble heretter forankret i landskapet og det daglige livet i bygda, og spesielt er naturen et tilbakevendende motiv. Bondelivet måtte han betrakte og gjengi med en viss avstand, da han tilhørte embetsklassen, men naturen var han alltid tett på. Ofte er Astrups motiver en kommentar på menneskets tilhørighet til naturen, og kan i dag leses i et moderne økoperspektiv, som passer hans kombinasjon av realisme og romantikk.

Les mer om Nikolai Astrup her:

Inger Alver Gløersen, Nikolai Astrup (1954)