Ludvig Karstens kvinner i interiørmotiver

Det foreligger ikke mye forskning på Ludvig Karsten, og ser man bort fra Nils Messels magistergrad og monografien Ludvig Karsten (1995) og Pola Gauguins Ludvig Karsten (1949), blir Karsten kun nevnt kort i oversiktsverk og artikler om norsk kunsthistorie. Naturlig nok har derfor Messels arkivbaserte forskning hatt mye å si for mine undersøkelser og er utgangspunktet for mitt ønske om å se nærmere på Karstens motiver, og spesielt hans kvinne i interiør.

I Messels magistergradKarstens bilder og bildet av Karsten (1979), analyserer Messel Ved speilet(1914), I sengen (1914), Liggende kvinne (1914) Ved ovnen I (1914) og Ved ovnen II (1915) som eksempler på Karstens interiører med kvinner. I hans analyse av Liggende kvinne, trekker også Messel en parallell til Karstens to kjøkkenstilleben Det røde kjøkken(1913) og Det blå kjøkken (1913), hvor han mener å se en lik tilnærming til hvordan Karsten behandler objekter og kropp i sine interiører. Han påpeker hvordan Karsten både reduserer kropp og objekt til enkle former, vertikale og horisontale linjer, for å aktivisere det flate lerretet. Denne observasjonen av motivets strukturer som kun formalisme gjør ikke verkene helt rettferd, men tvinger heller frem spørsmålet om hvorfor Karsten likestiller objekt og kropp.

Jeg vil derimot påstå at Karstens behandling av det kroppslige og interiøret, vitner om et ønske om likevekt, hvor rommet og kroppen henger sammen og er avhengig av hverandre i motivets komposisjon. I motsetning til Messel, ser jeg hvordan Karsten gir objektene en sterkere formfasthet enn kroppen, og at dette bryter med hva vårt verdensbilde med mennesket som subjektet, slik vi kjenner fra portretter.

Forholdet mellom rom og kropp får en unik behandling i Karstens kunst, fordi de fremstilles i en hybrid form, hvor grensene mellom disse, tidvis er uklare. Denne grenseløsheten i komposisjonen er forankret i hans formale styrker som farge og strøk, noe som allerede er en etablert sannhet i kunsthistoriens fortelling om Karsten. Spørsmålet er hvorvidt Karstens interiørmotiver er tilfeldige for å utforske fargene og strøkenes muligheter, eller om Karsten så dem som en mulighet til å utforske en tidlig abstraksjon av motivet.

Karstens kvinne som empatisk og aseksuell

Med en agenda om å se nærmere på Karstens motiver, og spesielt hans interiør, blir det naturlig å også implementere interiør med figur i en slik undersøkelse. Figuren i Ved vinduet 1915 er en kvinne, og motivet åpner opp muligheten for å se nærmere på det gjennom feministisk kunstteori av Mariela Cvetic og Griselda Pollock i analysen av kvinnefiguren og rommet, særlig basert på deres teorier om kvinnens kobling til rom, hjem og interiør.

Linda Nochlins essays i Representing Women (2019) tar for seg kvinnens ulike form og rolle i motivets struktur i kunsten på slutten av 1800-tallet og inn på begynnelsen av 1900-tallet. Nochlin adresserer i de ulike essayene fremstillingen av kvinnen i ulike typer motiv. På tross av at Nochlin ikke konkret diskuterer kvinner i interiør, har hennes teorier berøringspunkter med andre fremstillingsformer, og er av stor verdi i en analyse av Karstens kvinnefremstilling. Nochlins feministiske kunstteori analyserer det kvinnelige subjektet i motivet i søken for å avdekke strukturer og holdninger som er symptomer på historiske, politiske og relasjonelle holdninger til kvinnen. Et slikt eksempel er holdningen til kvinnen som et seksuelt objekt for det “mannlige blikket “i kunsten i den gitte perioden. Naturlig nok er det uunngåelig å diskutere Karstens kvinne i interiør, uten å stille seg kritisk til den mannlige malerens blikk, i dette tilfellet Ludvig Karstens blikk.

Sett i lys av endringer i samfunnet som store deler av Europa opplevde i kjølvannet av den industrielle revolusjon, fremprovoserte det nye sosiale strukturer som også påvirket hva vi ser i billedkunsten. Dette behandler Griselda Pollock og Mariela Cvetic i sine teorier om motiver fra det som ble ansett som hjemmets feminine rom som stuen, badet og soverommet. Pollock og Cvetic mener dette er rom i hjemmet som tilhørte kvinnen, men hvor mannen likevel hadde fullstendig adgang.

Nochlin trekker også frem den øvre middelklassens familiære strukturer og kvinnens nye rolle i ekteskap, som ble drevet frem av sosiale ambisjoner og økonomisk sikkerhet. Nochlin mener at morsrollen i denne strukturen var preget av moral, ambisjoner og en nærhet som til tider fremstod som paradoksal, da den var mer fremprovosert av en institusjonell matrise, enn av gjensidig affeksjon. Resultatet ble ekteskap, hjemlig atmosfære og intimitet uten en seksualisert tone, hvor kvinnen ble etablert som det aseksuelles super-ego. En slik

av-seksualisering av kone- og morsrollen, legitimerte mannen å ha en seksuell affære utenfor hjemmet, i form av bordeller og prostituerte. De prostituerte kvinnene figurerte også ofte som modeller for akttegning ved akademiene, så vel som faste modeller til kunstnere. Dette forklarer ofte at analysen av kvinnemotivene til mannlige kunstnere, var farget av et kvinnesyn og et maktforhold mellom den betalende kunden og kvinnen. Forholdet mellom modell og kunstner har muligens på grunn av dette vært en diskutert felt innen forskning, spesielt innenfor feministisk kunstteori. Denne sentral-europeiske holdningen til den domestiserte aseksuelle kvinnen og den utagerende kvinnelige prostituerte, må ha vært et kjent fenomen for Karsten. Enten gjennom hans opphold i Paris, København, eller hans reiser gjennom Europa. Om denne holdningen ikke var å finne i Norge er vanskelig å si, men med Christians Krohgs tendensroman Albertine (1886), adresseres i det minste de sosiale og politiske utfordringene som dukket opp i kjølvannet av utbredt prostitusjon i Kristiania. Det ser ut til at Karsten kan ha hatt en bevissthet på hvordan han har fremstilt kvinnen i flere av hans motiv av modell, sett i lys av Krohgs samfunnskritikk.

Når Gunnar Danbolt beskriver Karstens Liggende akt fra 1909, så beskriver han motivets formale virkemidler hvor kvinnens kropp sklir ut i omgivelsene i mangel på klare konturer eller linjer. Kroppen speiler også omgivelsene i fargebruken, for å gi motivet en overordnet harmoni og klang. Det samme motivet behandler Messel i Ludvig Karsten (1995), men i en langt mer sensuell tone enn Danbolt. Messel forsøker også å plassere motivet i kontekst til Karstens korte affære med Agda Holst i Paris vinteren og våren 1909. Motivets sensualitet og seksuelle undertoner, fremheves som et tydelig motivbrudd hos Karsten etter en periode preget av typiske tendensmotiv for perioden. Liggende akt fremstår altså for Karsten som et motivmessig skifte, samtidig som det løftes frem som et av hans bilder som avdekker en interesse for kunstnerisk kontinuitet. I dette motivet har Karsten også lagt vekt på omgivelsene til akt motivet, og bevisst skapt en samklang mellom kropp og rom. Dette ser vi også Ved vinduet 1915, hvor rommets karakter og kropp sklir sømløst over i hverandre. Denne oppløsningen av kroppen, og dermed en oppløsning av den kjødelige modellen, skaper en avstand som oppleves som ikke-seksualiserende, men heller humaniserende. Karstens bruk av disse maleriske virkemidlene, svarer til Nochlins idé om kvinnen som en dynamisk skikkelse som ikke kan fanges i maleriet i et fastlåst bilde:

“Woman .... cannot be seen as a fixed, pre-existing entity or frozen image, transformed by this or that historical circumstance, but as a complex mercurial and problematic signifier, mixed in its messages, resisting fixed interpretation or positioning despite the numerous attempts made in visual representation literally to put ´woman´ in her place.”

I Ved vinduet 1915 mangler kvinnen også tydelige ansiktstrekk, som forsterker det upersonlige og eliminerer forankringen i virkeligheten. Kvinnen i motivet fremstår som et objekt eller en figur, av samme verdi som resten av motivets struktur. Rommet er en del av hennes kropp, og hennes kropp blir rommet ved Karstens oppløste konturer og ikke-personifiserende utførelse. Jeg mener vi her kan se en begynnende abstraksjon i Karstens utførelse av kvinneskikkelsen. Men betyr dette at Karsten er likegyldig til sin kvinnefremstilling, og er ikke det i så fall like nedlatende som det «mannlige blikket» som Nochlin beskriver?

Ser vi nærmere på hvordan Karsten fremstiller kvinnen, kan vi se likheter i positur og plassering med eldre kunst. Med Karsten interesse for de gamle mesterne, og det Danbolt omtaler som hans “forkjærlighet til malerisk kontinuitet”, er det ikke usannsynlig at Karstens plassering av kvinnen og hennes positur kan ha vært et aktivt virkemiddel for å fremme en intellektuell fremstilling av kvinnen. Fremstillingen av den kontemplerende og tenkende kvinnen, forsterker idéen om kvinnens rolle som en motvekt til mannens aktive rolle i det offentlige livet; kvinnen er et intellektuelt og kreativt vesen. En slik fremstilling av kvinnen som kontemplerende er et kjent motiv, blant annet fremstilt av James McNeil Whistlers (1834-1903) i Arrangement in Gray and Black: The Artist´s Mother (1871) og av Mary Cassatt (1844-1926) i Portrait of Katherine Kelso Cassatt (1889). Denne fremstillingen er også empatisk, i kontrast til den seksualiserte prostituerte, og fritar dermed Karsten fra et tradisjonelt mannlig blikk.

For å forstå hvorfor Karsten har valgt å gi kvinnen en passiv rolle i komposisjonen, må vi sette søkelys på hvem som ser, og ikke hvem som blir betraktet. Kvinnens mentale fravær og utilnærmelighet kan nemlig sees på som et bevis på at hun faktisk er alene i interiøret hun er plassert i. Hun responderer ikke på en ytre kontakt, fordi hun er alene, uvitende om at hun blir betraktet av noen. En slik tolkning bekrefter det jeg kaller motivets intimitet, fordi det foreligger en form for absorpsjon og derfor mangel på kommunikasjon mellom motivets subjekt og oss som betraktere. Likevel fremstår kvinnen i interiøret som nær og gjenkjennelig for oss, ved å representere en hjemlig atmosfære. Samtidig er hun anti-teatral i sin tilstedeværelse i motivet, fordi hun ikke kommuniserer direkte med oss, og stenger oss derfor ute fra det samme rommet vi inviteres inn til.

Teksten er et utdrag fra Masteroppgaven Intimt og Oppløst. Ludvig Karstens utforskning av kropp og rom (2022), av Luisa Aubert