LITTERATUR: Vibeke Hurum: Johs. Rian, Oslo 2002.

Maleriet Kortspill fra 1947 føyer seg inn i rekken av malerier utført i årene 1945 til 1948 som viser …overgangen til et nytt, selvstendig malerisk formspråk -… i Rians kunst. S. 36. Dette nye formspråket er dominert av enkle linjer som samler formene i store fargefelt. Figurene trekkes helt frem i billedgrunnen og innordnes i storlinjede former som fyller hele billedflaten. Det vesentlige synes mer å være fargenes spill i flaten enn figurenes innbyrdes forhold eller deres forhold til rommet. I dette bildet Kortspill er det en interaksjon mellom figurene i og med kortspillet, men figurene virker innadvendt i hver sin fargesfære. Fargene er ikke kraftige og dagklare, men heller brutte og duse. De store formene og de dominerende fargeflatene gir bildet en nærmest monumental tyngde, mens figurenes selvutslettende innadvendthet og de brutte fargene gir bildet et nærmest poetisk preg. Spenningen i bildet synes å oppstå mellom disse to ytterpunkter.
Det er tegn i bildet som peker fremover i Rians kunstneriske utvikling. Figuren til venstre i bildet er forenklet og volumet nesten oppløst. Figuren synes å gå opp i fargen og fargen synes bare å forholde seg til billedplanet. Arbeidet med fargene i billedplanet ble etter hvert for Rian det aller vesentligste. Fargeflatene dominerer senere helt over et klart romlig innhold i bildene. Rian skulle komme til å utvikle sitt maleri i non-figurativ retning hvor de myke fargeflatene får spille ut i billedplanet. Rommet er ikke begrenset av det kunstneren kan skape av tredimensjonalitet på den todimensjonale flaten, ved å arbeide i planet kan rommet tvert imot synes ubegrenset. Fargefeltenes romlige muligheter blir grenseløse.