LITTERATUR: Jorån Heggtveit: Münchenmaleren fra Vestfold, utstillingskatalog Haugar Vestfold Kunstmuseum 2007, kat.nr. 59, avbildet over to sider, s. 4 og 5.

Omkring 1870 hadde München seilt opp som en av de store kunstbyene i Europa. Düsseldorf hadde utspilt sin rolle og i en periode på noen ganske få år var München det viktigste studiested for norske og nordiske kunstnere. S. 9.

Fra høsten 1872 er Ekenæs å finne ved Det Kongelige Bayerske Kunstakademi i München. Hans lærer de første par år er historie- og genremaleren Otto Seitz (1845-1912) som også hadde Marcus Grønvold som elev. Da det store kull av nordmenn ankom ved midten av 1870-årene, var Ludwig van Löfftz (1845-1910), Wilhelm von Diez (1837-1907), og Wilhelm von Lindenschmidt d.y. (1829-1895) virksomme ved akademiet, og det var først og fremst disse som fikk betydning for de norske kunstnerne. Den læreren som kommer til å bety mest for Ekenæs var historie- og genremaler Wilhelm von Lindenschmidt. Han var en av de mest fremtredende historiemalerne i München på denne tiden. Lindenscmidt hadde oppholdt seg i Paris i årene 1850-53. Der hadde han kommet i kontakt med det nye, realistiske maleriet, representert ved Courbet og Barbizonskolen. De neste ti årene var han bosatt i Frankfurt før han i 1863 slo seg ned i München. I 1875 ble han professor ved akademiet i München hvor han var en av de mest innflytelsesrike lærerne. Han drev en stor malerklasse hvor foruten Ekenæs også Hans Heyerdahl …, Theodor Kittelsen …, Oscar Wergeland, Erik Werenskiold … og Bernt Grønvold … var hans elever. …

I sine unge år malte Lindenschmidt stemningsfulle genrebilder med litterære og historiske motiver. I München tok han opp motiver som var typiske for det nye historiemaleriet som utviklet seg der. Han malte en del heroiske dødsscener fra antikkens historie og mytologi, og motiver hentet fra tysk historie. Hans vanligste motivkrets ble etter hvert scener fra reformasjonen i Tyskland, blant annet flere malerier med motiv fra Luthers liv. Denne interessen for reformasjonen midt i det katolske Bayern hadde sammenheng med at man også i historiemaleriet søkte å finne motiver med nasjonal betydning. S. 11.

Jahn Ekenæs var blant dem som kom til å dyrke genremotiver, og da helst fra Norge. Som Heggtveit skriver:

Ekenæs’ hovedmotiv gjennom hele livet var fisket i norske innsjøer. Som underlag for disse maleriene benyttet han skisser og fotografier som han utførte mens han var hjemme på ferier. S. 19.

Et utdrag fra en anmeldelse av en utstilling i München i 1888, hvor Ekenæs deltok med noen malerier, gir et bilde på hvorledes samtiden kunne oppfatte hans malerier:

En stille glede hersker i sjelen til de norske menneskene som Ekenes har malt. Hans landskaper ligger ikke innhyllet i varm solskinn, ikke i aftenens og morgenens purpurgull, ikke i månens sølvlys. En mild dempet idyll, et fint, ekte nordisk halvlys gjennomstrømmer det hele. Heller ikke fremstillingen av de storslagne hjemlige høyfjellsscener med sine veldige fjellformasjoner, sine glitrende breer og elver som kommer strømmende fra klippens dyp og renner ut i fjorden liker denne kunstneren. Desto kjærere skildrer han der rolige nordiske innsjøen som ligger omkranset av bjerk og granskog, over denne kan man i det fjerne skimte mektige høyfjell knapt gjenkjenbare i tåkedisen. På den blanke vannflaten til en slik innsjø flyter en robåt med to små fiskerbarn en stille sommerdag. S. 20.

I dette maleriet er det noen gutter som fisker fra en brygge, men stemningen er den samme.