Harriet Backer på auksjon

Harriet Backer (1845-1932)

For Harriet Backer ble årene som student i München, bestemmende både for hennes kunst og hennes vennskap. I et brev til Jens Thiis fra 1906, beskriver Backer årene fra 1874 til 1878 i München som de lykkeligste i hennes liv. Frem til dette tidspunktet hadde akademiet i Düsseldorf vært det naturlige valget for norske kunstnere som ville utdanne seg videre, frem til Norge fikk et eget kunstakademi i 1909. München ble derimot Backers destinasjon, og her møtte hun et yngre kull av norske malere, som Kitty Kielland, Eilif Peterssen, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Christian Skredsvig og flere. Denne generasjonen dyrket et personlig blikk på kunsten, med et livlig fargesyn. Ifølge brevet til Thiis fant Backer, som i studieårene hadde rukket å bli 29 år, den nye generasjonen norske kunstnere mer passende til hennes eget temperament, enn de som studerte ved Düsseldorf-akademiet. München var også det riktige stedet å studere om man ikke dyrket landskapsmaleriet, slik det ble gjort i Düsseldorf. Siden Backer hadde konsentrert seg om portrett- og figur-maleriet, er det ingen tvil om at hun var kommet til riktig sted da hun begynte sine studier i München.

Ved akademiet i München jobbet Karl Theodor Piloty som professor fra 1856, til han tok over som direktør i 1874, samme år som Backer begynte sine studier i byen hos privatlærere. Akademiet tok ikke opp kvinnelige studenter, men byen hadde mange muligheter for private lærere som videreførte akademiets ideal. Piloty hadde stor innflytelse på det tyske historiemaleriet, og han innførte en særegen kombinasjon av pompøsitet og realisme. Det tradisjonelle historiemaleriet hadde hatt som overordnet mål å fremstille den historiske og moralske betydningen av hendelsen, fremfor å gjengi den korrekt. Historiemaleriet var under Pilotys innflytelse på vei til å bli som tidens genremaleri, hvor det personlige og subjektive ble fremhevet mer enn det allmenngyldige. Med søkelys på et realistisk formspråk, vokste München-skolen frem i spenningsfeltet mellom historisme og realisme. Med dette som en slags begrensning, valgte flere å dra videre fra München til Paris for nye impulser og holdninger til maleriets funksjon. For Backer ble München-skolen toneangivende for hennes kunst og fikk en varig virkning: hennes motiver forble nært opp til den realistiske stil, selv om man ser senere bruk av virkemidler som vi forbinder med den parisiske- og modernistiske skolen.

Backers første studietid i München var under Lambert Lindner, som hadde sin egen utdannelse fra München og var særlig dyktig på sjangermaleri og portrett. Undervisningen fant sted i samme bygg som Eilif Peterssen og Christian Ross hadde atelier, og alle disse tre ga Backer tilbakemelding og undervisning. Ifølge Backers egne brev fra perioden, strevde hun med å omfavne den «nye» malemåten som hun måtte tilegne seg. Backers tidligere undervisning i Bergsliens kvinneklasse hadde i større grad favorisert tegningen og en transparens i fargebruken. München-skolens søken etter et mer realistisk uttrykk krevde pastos maleteknikk.

For Backer ble møtet med den litterære og åndfulle kunsten som var populær blant kunstnere i München, mer viktig enn realismen. En figurstudie av Backer av en ung kvinne fra hennes første studieår, viser en forkjærlighet til Max Gretchens visuelle språk. Figurstudien Italienerinne er det eneste bevarte arbeidet fra Backers første studieår i München. Maleriet er det første maleriet som viser endringen som skjedde dette året, og hvordan hun løste overgangen til den pastose teknikken. Motivet viser en italienerinne sittende i halvfigur mot et landskap. Motivet har noen likhetstrekk med motivet av kniplersken som Backer hadde fullført et år tidligere hos Bergslien. Harriet noterte seg om møtet med modellen: «Nå har vi atter en italiensk modell, en nydelig napolitarinne i kostyme. Det er nokså morsomt å få sin italiensk oppfrisket, og denne er så snill og lett å komme ut av det med. Hun tigger ikke engang!»

Maleriet har en varm valør og viser virkelig Backers interesse for det åndelige og menneskelige i portretteringen av kvinnen. Klesdrakten, tamburinen og landskapet i bakgrunnen, kunne lett gitt maleriertet snev av etnisk pompøsitet eller karikering, men Backer evner å fange den unge kvinnens lengtende blikk. Backer formidler med dette kvinnens personlighet, og skaper et mulig felleskap med betrakteren. Hun er først og fremt en ung kvinne, dernest en italienerinne.
I Nasjonalmuseets samling finnes det som kan ha vært en studie av motivet, utført i blyant i en skissebok. Den gang skissen tilhørte Nasjonalgalleriets samling het den Studie av Italienerinne. I dag er studien registret som Studie av mann og kvinne (1877 og 1893), siden det foreligger to ulike motiver på samme side i skisseboken.

Backer og kirkerommet

Foruten interiører og sjangermalerier, er muligens Harriet Backer mest kjent for sine kirkeinteriører. Etter at Backer kom hjem til Norge i 1888, ble kirkerommet og kirkens ritualer en viktig motivkrets i hennes kunst. Kirkerom som motivkrets, hadde blitt populært i Nord-Europa på 1600-tallet, som en direkte konsekvens av reformasjonen. I en tid hvor mange europeiske land var i konstant krig som følge av religion, og dertil byttet fra katolsk til protestantisk som følge av dette, ble kirkerommet en type motiv som kunne bestå hyppig endring, da troens splittelse ikke endret selve kirkerommet. Selv om Backer jobbet systematisk og metodisk med disse motivene over lengre tid, så malte hun ikke kirkens rom, men kirkerommet.

For Backer ble kirkerommet en anledning til å jobbe med lysets effekt på interiøret, og gjennom store bueganger eller vinduer, trakk hun utsiden inn i kirken. Spill av lys og farge på rommets enkle murvegger slik som i motivene fra Tanum kirke, står i direkte tradisjon med hennes mer private interiører. Det faktum at noen av kirkerommene kunne tilby periodevis stillhet og mulighet for å jobbe uforstyrret, skal også ha vært en del av Backers metode i arbeidet med motivet. Hun oppsøkte både Tanum kirke og Uvdal stavkirke i perioder hvor kirkerommet stod tomt for sesongen.

Tanum kirke, jobbet hun i og med fra 1890. Dette året ble starten på en fascinasjon for både kirkerommet, kirkens liturgi og landskapet omkring kirkebygget. Den gamle kirken i Bærum fra 1000 tallet var på 1890 tallet kun i bruk ved enkelte anledninger på sommeren. Kirkerommet fungerte derfor ypperlig som atelier. Resultatet ble seks ulike motiver fra kirken i løpet av sommeren 1890 og 1891. Herunder Alteret i Tanum kirke (1891), Koret i Tanum kirke (1892), Inngang til Tanum kirke (1892) Barnedåp i Tanum kirke (1892), Sjelesorg (1892) Inngangskoner, sakristiet i Tanum kirke (1892). Hun må også ha fattet en interesse for området rundt den gamle stenkirken utenfor Sandvika, noe som kommer til uttrykk i Tanum kirkegård (1893).

I perioden 1899-1903 arbeidet hun frem et lignende motivprogram fra Stange kirke. Valget av denne kirken som motiv, skyldtes mest sannsynlig hennes gode venninne Kitty Kielland. Hennes bros Jacob Kielland var sogneprest i prestegjeldet, og Kielland-familien kunne både tilrettelegge for Backers arbeidsro og studier av kirkerommet, samtidig som hun kunne nyte godt av familiens gjestfrihet på prestegården. Fra Stange malte Backer Barnedåp i Stange kirke (1899), Sakristiet i Stange kirke (1903) og Altergang i Stange kirke (1903). Også i Stange malte Backer kirkens plassering i landskapet i Landskap, Stange kirke (1901).

Ser vi på Backers arbeidsmetode i arbeidet med disse to kirkene, ser man en interesse for sammenhengen mellom arkitekturen, livet og landskapet. I Backers arbeid med disse motivene binder hun sammen livets store hendelser som ble markert i kirkens liturgi, med rommets funksjon og symbolikk. Det som trekker disse motivene ut av motiv- tradisjonen, og dermed også det tradisjonelle kristne budskapet, er hennes implementering av naturen i motivene. Ved å la lyset fra verden trenge inn og påvirke rommet med fargespill, trekker Backer inn et metafysisk perspektiv. Fortolkningen av kirkerommet kan i disse motivene sees i lys av et mer naturalistisk verdensbilde, som var utbredt på siste halvdel av 1800- tallet, enn et tradisjonelt kristent. Det vitenskapelige og subjektive var med på å definere en virkelighetsoppfatning, som ikke bare utfordret konservativ kristen tanke og levesett, men også ga en ny dimensjon til den åndelighet som kirkerommet kunne gi plass til. Backers kirkerom er på mange måter en feiring av det nære livet, så vel som våre felles liv på utsiden. Til sammen utgjør disse to et syn som favner en bredde i hva mennesket tar del i gjennom kirken. Særlig styrkes dette gjennom Backers malerier av kirkebyggene i landskapet utenfor. I disse motivene blir landskapet den overordnede arkitekturen som rommer kirkebygget, slik som kirkeinteriøret rommer den intime handlingen i liturgien.

I perioden 1904-1909, malte Backer flere kirkeinteriører fra Uvdal stavkirke. Uvdal stavkirke stammer fra slutten på 1100-tallet, og ble bygget om flere ganger. På slutten av 1800-tallet, ble det besluttet å oppføre en ny kirke tegnet av Henrik Bull på stedet, som var ferdigstilt i 1893. Det var altså den eldre kirken som Backer malte sine motiv fra, og siden den ikke lenger var i bruk, fikk Backer igjen mulighet til å fordype seg uforstyrret i sitt arbeid. Kirken hadde siden 1901 vært i eie av Foreningen til de Norske Fortidsminners Bevaring. Da Backer ankom kirken for første gang, skrev hun i et brev til sin venninne Vedastine Aubert: «Dette kirkemotiv har jeg tett og nært innpå livet, og alle former og farger er så norske, så ulikt andre lands kirker og alt jeg før har sett.» Ordene er svært beskrivende for det kirkemotivet som de fleste forbinder med Backer: Interiør fra Uvdal stavkirke (1909) som tilhører KODE i Bergen.

Interiøret dirrer i smaragdgrønt, blått og rødt, med malte tak- og veggpaneler i dekorativ organisk ornamentikk. Dekorasjonene i kirken er fra 1656 og har rektangulære felter med dekor av skråblad og frukter. I dette kirkerommet har Backer malt inn en sittende kvinne som leser. Hun er kledd i folkedrakt, som speiler det fargerike interiøret, og knytter sammen norsk arkitektur, kunst og kunsthåndverkstradisjonen. Kirkeinteriørene fra Uvdal skiller seg fra de tidligere fra Tanum og Stange, gjennom en fargebruk som det virkelige motivet åpnet opp for. Dette fargesterke interiøret gir motivet en sterk ekspressiv fargeklang, og oppleves i stor grad som mer moderne enn de foregående.

Akkurat som i Stange og Tanum, fant Backer interesse for kirkebyggets ytre landskap og arkitektur. I Backers maleri Uvdal kirke og kirkegård (1906), har Backer malt den gamle stavkirken sett fra kirkegården. Takmønet ligger nesten i flukt med horisonten, med kirkespiret som troner opp mot himmelen, hvor lyset bryter gjennom et tynt skylag. Kirken er en midtmastkirke med et hovedskip som bæres av en hoved stav. Denne arkitekturen gir bygget en samlet arkitektonisk kropp, som forsterkes i Backers maleri gjennom hennes perspektiv som ser bygget nedenfra og opp. Slik troner den lille trekirken i Uvdal i landskapet og løftes opp av topografien. Uvdal kirke og kirkegård går inn i rekken av tidligere og senere kirkemotiv av Harriet Backer, som alle er en viktig del av hennes oeuvre og ettermæle som norsk kunstner.

Video: KODE Museum for kunst, design og musikk i Bergen

Les mer om Harriet Backers studietid i München:
Marit Lange, Harriet Backer (1995)

Dersom du ønsker å lese mer om forskningen på Harriet Backer og kirkemotivene:
Ragnhild M. Bø, Kirkerom og ritualer. Harriet Backers kirkemotiver (2023)