Avsluttet
Fokus 1900

Auksjon mandag 21. november 2016 kl 18:00

Våre lokaler

Gundersen, Gunnar S. (1921-1983)
Komposisjon

Olje på lerret
94x70
Signert nede t.h.: Gunnar S G.

Auksjonert mandag 21. november 2016 kl 18:00

Vurdering
NOK 200 000

Tilslag NOK 240 000

LITTERATUR: Arne Eggum: «Gundersen, Gunnar S.», Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1982, bind 1, s. 835-837.
Terje Huser: Gunnar S. Gundersen, Prisma-Informasjon nr. 3, 1983.

Gunnar Sigmund Gundersen, ofte bare kalt Gunnar S., var en av de første norske kunstnerne som gikk inn for et nonfigurativt formspråk.

Tilskyndet av bl.a. studiereise på kontinentet i 1949, ble Gundersen sterkt opptatt av den konstruktive stilretning, som talte Victor Vasarely og Auguste Herbin blant sine pionerer. Denne kunstretningen spredte seg i Europa og Amerika i tiden omkring 1950. I Sverige dominerte skolen langt på vei kunstlivet, og i Danmark skapte Richard Mortensen og Robert Jacobsen kunstverk som i kvalitet og betydning regnes med blant retningens ypperste. På få og sporadiske unntak nær, er Gundersen den eneste norske kunstner som over tid har rendyrket dette formspråk, hele tiden i levende kontakt med hva som ellers har rørt seg ute i Europa. Eggum, s. 836.

Omkring 1950 ble Gundersen spurt om hvorfor han hadde forlatt gjenstandsmaleriet:

«Jeg mener de rene farger og former virker sterkest. Jo mindre ramme av ytre attributter en gir seg selv å operere innenfor, jo større spenning og klarhet. Jo mer enkelhet og begrensning, jo større styrke. En må alltid gjennom skallet for å komme inn til kjernen. Billedelementene kan hindres i å fungere hvis de først blir assosiert med fragmenter av kjennbare gjenstander. Jeg vil ikke direkte påstå at det er galt at et bilde har et såkalt litterært innhold, men det må ikke først og fremst være litteraturen som er innholdet. …».

I denne tiden formulerer Gunnar S. den konkretiske billedoppfatning. I bildene er fargene bare farger, og form bare form. Bildet bringes til å leve i seg selv. Det er konkret. Selv sier han:
«Noe av kunstens mening er å gi beskueren en følelse av befrielse gjennom klarhet i rytme og form. Dette skjer ikke ved at en lesser over på dem subjektive følelses- og ansvarsbyrder med rot i rent spesielle og superpersonlige (eller ensrettet personlige) forhold, men at verket bringes til å leve i seg selv med rene og klare virkemidler som rytme og form. Og er en syntese av øyeblikk i balanse hos utøveren.»
Huser, s. 11.