LITTERATUR: Ingrid Reed Thomsen: Chr. Skredsvig, Oslo 1995.

Under overskriften SOMMERFERIE I GREZ skriver Reed Thomsen blant annet:

For nordboerne kunne sommeren i Paris være uutholdelig varm, og alle som hadde mulighet til å komme av sted benyttet disse månedene til studieturer rundt om i Frankrike. I slutten av juni 1881 reiste Skredsvig sammen med Werenskiold til Marlotte, og i august dro han videre alene til det nærliggende Grez-sur-Loing.
I disse traktene rundt Fontainebleau-skogen, og spesielt i Marlotte og Barbizon, hadde de franske friluftsmalerne - Corot, Rousseau, Millet, Daubigny og andre - holdt til i flere ti-år. I Grez, derimot, som ligger på sydsiden av skogen, var det flest utlendinger som ferierte, engelskmenn og amerikanere, og dessuten mange nordiske kunstnere. Det er blitt sagt at det var Skredsvig som det året "oppdaget" Grez for sine nordiske venner, men dette er ikke helt riktig. Johannes Grimelund var der allerede i 1874. S. 60.

Under sin omtale av et berømt maleri av Skredsvig fra denne sommeren og høsten Oktobergmorgen i Grez, som befinner seg i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Nasjonalgalleriet, skriver Reed Thomsen om en spesiell malemåte Skredsvig benyttet seg av, som også er relevant for det maleriet vi har med:

I forgrunnen er malingen lagt på med de karakteristiske korte, relieffaktige strøkene som stadig går igjen i Skredsvigs malerier på denne tiden. Men intet er så utpreget "fransk" i sin "snerpete" teknikk som dette. Det fortelles at malerne bandt hyssing gjennom busten på malerkosten og festet den til skaftet for å oppnå denne effekten. Teknikken var kjent allerede i Münchentiden og ble brukt av flere av de norske kunstnerne, blant dem Werenskiold, Thaulow og Kitty Kielland. Hun hadde lært det av sin lærer Pelouse. S. 61-62.

I dette maleriet er det også andre karakteristiske elementer fra frilufterealismen. Det at den knudrete gressbakken i forgrunnen har fått dominere det meste av lerretsflaten, gjør at det er den som tiltrekker seg vår interesse, ikke så mye bygningene bak, som er gjort små og ubetydelige. Kunstneren ser også ned på sitt motiv slik at horisontlinjen blir høy, vi ser lite av himmelen. Alt dette er typisk for et maleri malt under realismen.