Ingrid Reed Thomsen: Chr. Skredsvig, Oslo 1995.

Under overskriften "Menneskens Søn" skriver Reed Thomsen blant annet:

Utover i 80-årene beveget europeisk åndsliv seg bort fra den ekstreme naturalismen til mer irrasjonelle områder med økende interesse for filosofi, religion og metafysiske problemer.
De nye tankene slo først igjennom i litteraturen, og etterhvert kom også billedkunsten med. Skredsvig holdt seg godt orientert om utviklingen og både leste og kommenterte franske samtidsdiktere. Av dem satte han størst pris på Gustave Flaubert, Emile Zola og Guy de Maupassant. Nettopp på denne tiden opplevde han på det personlige plan skjebnesvangre år. På en måte som var utenkelig tidligere, ga den nye tidsånden ham muligheter til å uttrykke sine følelser og erfaringer gjennom sin kunstneriske virksomhet.
Skredsvig innleder nittiårene med sitt religiøse hovedverk "Menneskens Søn". Tilsynelatende er det et vanlig genremaleri med en gruppe mennesker som er kommet sammen på et gårdstun en vakker vårkveld. Men tittelen viser til et religiøst motiv, der hovedpersonen opptrer som en ganske almindelig arbeidsmann, beskjedent plassert i bakgrunnen. ...
Idéen til "Menneskens søn" hadde han fått under oppholdet i Lepaud tre år tidligere da "en håndspålegger" kom på besøk i landsbyen. I en skissebok laget han en tegning av hendelsen, og denne ble utgangspunktet for det endelige maleriet. Den viser en landsbygate med mange mennesker, og i sentrum bak i bildet står legpredikanten, som velsigner et lite barn. En kone legger frem tepper og pynter med blomster. I en annen tegning har predikanten fått en glorie rundt hodet, idéen om å bytte ham ut med Kristus begynner å ta form.
Vel hjemme på Fleskum gikk Skredsvig som nevnt tidligere, straks igang med å bygge nytt atelier, romslig nok til å gi plass for det meget store maleriet han hadde i tankene. I et brev til Skovgaard i mai 1890 forteller han: "Jeg begynder paa et stort Opus, som jeg ikke viser nogen før det blir færdigt - en fullstændig Hemmelighed, jeg arbeider med større Glæde, naar mit Emne ikke er debateret af Venner i Forveien."
Det later til at Skredsvig først laget en opprutet skisse i pastell. Videre malte han hver enkelt figur og noen detaljer i full størrelse, for til slutt å overføre dem til det tilsvarende opprutede store lerretet. Studiene ble senere solgt hver for seg. S. 104-107.

En av disse studiene er altså dette maleriet av den gamle mannen som står med bart hode, han holder hatten i hendene bak på ryggen, i venstre del av det store bildet. Mannen betrakter Menneskens Sønn eller Kristus, som i bildets mellomgrunn er sentralt plassert. Alle perspektivlinjer i komposisjonen går til ett punkt, Kristus' hode. Kristus står med hatten i en hånd og med den andre på hodet til et lite barn, som han velsigner. Han er på vei i retning av den gamle mannen og de menneskene som er rundt ham i forgrunnen av bildet.

Det store "Opus" sto ferdig i mars 1891 og måler ca. 3,20x4,50 meter. ...
Motivet må vi tolke som Jesu tilbakekomst i vår egen tid. Men hvorfor Skredsvig kalte det "Menneskens Søn" vet vi ikke. Kanskje får betegnelsen frem nettopp det han syntes var viktigst ved Jesus, hans omsorg og medmenneskelighet. Han sier selv at han som barn syntes Jesus var "det elskeligste" han visste. S. 107-108.

Det store maleriet "Menneskens sønn", olje på lerret 324x452, av Christian Skredsvig fra 1891, befinner seg i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Nasjonalgalleriet.