LITTERATUR: Gerd Woll: Edvard Munch – Samlede malerier, Oslo 2008, se Pikene på broen i syv versjoner, første versjon fra 1901 kat. nr. 483, 484, 539, 540, 639 (fra 1905), 1632 og 1715 siste versjon fra 1933-35 og Damene på broen i fem versjoner, første versjon fra 1902 kat. nr. 541, 566, 567, 604 (fra 1904) og 1721 siste versjon fra 1934-40.
Magne Bruteig: Munch – Tegneren, Oslo 2004.

I Edvard Munchs generøse gave til Oslo inngikk ca. 4500 tegninger, som i dag er en del av Munch-museets samlinger. I sin bok, utgitt til utstillingen «Munch – Tegneren» kuratert av forfatteren i Musée d’Ixelles i Brussel, vist 19.02.-16.05.2004 og presentert på Munch-museet 21.10.2004-16.01.2005, løfter Magne Bruteig på lokket til denne skattekisten.
Hans beskrivelse av Munch som tegner kan også overføres på denne tegningen, som befinner seg i privat eie:

Uensartet som de er – én ting har de fleste tegningene felles; de er uformelle, impulsive, uanstrengte. Hvis det nå er riktig at han sjelden så på tegningene som ferdige, selvstendige kunstverk, betyr det at han i enda større grad kunne være seg selv i tegningene. De var ikke ment å skulle presenteres for et kresent publikum, han trengte ikke å prestere noe. Nå var det jo Munchs styrke at han greide å beholde det impulsive, «uferdige» også i sine malerier – en styrke som riktignok ble oppfattet som en stor mangel av hans samtid. Selv i dag kan man la seg lure til å tro at Munch var geniet som i øyeblikkets inspirasjonsrus gjøv løs på lerretet og gjorde bildet ferdig der og da. Tegningene viser med all tydelighet at slik var det ikke. Ikke slik å forstå at han ikke var følelsesmessig engasjert i selve maleprosessen, eller i arbeidet med grafikken. Det har vi mange bekreftelser på. Men da var det meste allerede grundig gjennomarbeidet, både med hodet, hjertet og hånden. Bruteig, s. 14.

I flere malerier har Edvard Munch malt motiver fra sine mange somre i Åsgårdstrand med Kiøsterudgården i bakgrunnen. I denne studien er det et ansikt i forgrunnen sett "en face", med åpen munn som i et skrik. Det er vanskelig å finne et maleri som tilsvarer tegningen, men elementer fra den kan spores i bildene, og kanskje i flere andre malerier og tegninger for den del. Men, i flere malerier hvor Kiøsterudgården og broen inngår, er det av og til en figur vendt mot oss betraktere, men det synes ikke å finnes fortvilelse, som i et skrik, å spore i ansiktene. I to av maleriene lar Munch en av pikene i Pikene på broen vende seg mot oss. I det ene synes piken helt ubekymret, Woll 484, i det andre fra 1905, Woll 639, er ansiktet skissemessig malt, man får ikke inntrykk av pikens sinnsstemning. Han har imidlertid også malt flere versjoner av Damene på broen, og i Woll 541, fra 1902, er en av damene vendt mot betrakteren, med åpen munn, men hun synes å smile eller snakke, det synes ikke å være spor av fortvilelse i ansiktet. I Woll 604 fra 1904 er det en gruppe av damer på broen og en av dem er vendt mot betrakteren med et litt ubestemmelig uttrykk i ansiktet. Hun er grønn i ansiktet, noe som kan tyde på en annen sinnsstemning enn fortvilelse, heller misunnelse. I noen av bildene med dette motivet er det også menn med, og man kan tenke at det mest sannsynlige er at det fortvilede ansiktet er av en mann. Uansett, i denne tegningen kan man se hvordan Munch arbeidet med sine motiver igjen og igjen.