Aage Storstein, Fiolinspilleren (1929)

Formalisme og motiv

Aage Storstein har ofte blitt omtalt som en kunstner som har vært mer opptatt av det formale enn av selve motivet. Grunnen til dette kan være at han vekslet mellom et naturalistisk og kubistisk formspråk. Storstein hadde deler av sin studietid i 1920 årene i Paris studert under Henrik Sørensen, og etter dette gått tilbake til en naturalistisk stil i sine malerier. Denne utforskningen kan ha bidratt til at kunstkritikere mente at Storstein vektla formspråket som det viktigste, og at motivet spilte en underordnet rolle. Men motivet kan i noen tilfeller ha gitt mulighet og anledning for kunstneren til å utforske formspråkets muligheter, gjennom repetisjon av enkelte motiver.

Det naturalistiske uttrykket vedvarer ikke lenge, og Storstein vender etter hvert tilbake mot et mer kubistiske formspråk. Han varierer mellom disse to formale uttrykkene helt frem til 1968. Men dette undergraver ikke nødvendigvis hans forhold til motivet. Faktisk malte Storstein enkelte motiv flere ganger. Grunnen kan være at motivet hadde en personlig betydning for ham. Med trygge og kjente motiver, kunne han muligens utfolde seg friere med de formale virkemidlene og maleriets oppbygning, gjennom strukturell og komposisjonell utforskning.

I 1939 malte Storstein på to ulike motiv med tittelen Felespilleren. Han hadde allerede fattet interesse for denne motivkretsen med de tidligere maleriene Skjermbrettet (1936), Egil med fiolinen (1924) og Fiolinspilleren (1929). Storstein malte svært ofte intime motiver fra sitt eget liv, og i Egil med fiolinen, maler han sin egen bror som stemmer instrumentet. Det formale formspråket peker mot en begynnende kubisme, men ligger fortsatt godt forankret i naturalismen, slik vi ofte forbinder med Cézanne. Også fargepalleten peker mot den tidlige kubismen, slik som hos Georges Braque og Pablo Picasso. Storsteins maleri i ulike valører av grått og brunt gir motivet en fast rytme, som forsterker musikkspillets natur.

Den mannlige felespilleren gir referanser til norsk folketro og fortellinger, med skikkelser som Fossegrimen og Nøkken. Deres kobling til musikk, representerer naturens forlokkende og mørke krefter. Men musikken kan også representere gledesrus og romantikk, slik som i fortellingene om Myllarguten og Veslefrikk med fela. Med motivkretsen av musikeren og instrumentet, peker Storstein bakover og fremover på samme tid, noe som er symptomatisk for det kunstneriske tendensen på 1900 tallet: I løpet av denne tidsperioden gikk kunsten gjennom sykluser av imitasjon. Denne imitasjonen skjedde i maleri, litteratur og musikk. Årsaken til dette var ønsket om å kombinere alle de tiltalende elementene i hver type kunst og inkorporerte det i et nytt medium.

Clement Greenberg (1909-1994) var kunstkritiker av modernistisk kunst og en formalist, som tar denne tendensen opp i essayet «Towards a Newer Laocoon» (1940). I store deler av dette essayet oppsummerer Clement Greenberg kunsthistorien det siste århundret, og prøver å forklare hva han mener lå til grunn for maleriets utvikling mot et mer abstrakt uttrykk. Da kunsten endret seg drastisk i løpet av denne tidsperioden, forsøker Greenberg å systematisere det hele gjennom noen av hans egne teorier, hvor musikk og billedkunst står sentralt.

I artikkelen beskriver Greenberg hvordan de ulike kunstformene så til andre kunstneriske uttrykk, for å finne seg selv. Han mente at dette var kontraproduktivt, og at ved å vende tilbake til sine grunnleggende verdier og muligheter, kunne kunsten finne sin sanne form. Maleriets tok det bratteste fallet av alle kunstformene gjennom ønsket om å være noe mer enn det fysiske maleriet: først som en illusjon, deretter som en imitasjon av verden. Greenberg mente at det grunnleggende i et maleri var lerretet og malingen, og at maling ikke skulle utgi seg for å være noe annet. Greenberg mente derfor at en abstraksjon av motivet ville fjerne maleriet fra alle andre sjangre. Problemet var bare at kunstnere som Vasilij Kandinskij, Piet Mondrian, Robert Delaunay, og Marsden Hartley som malte abstrakt, var inspirert av musikk.

Abstraksjon og musikk

Greenbergs argument for at den abstrakte kunsten hadde sin plass på toppen av motiv-hierarkiet blant avantgarden, forekommer nok også fordi musikk var den dominerende kunstformen i denne perioden. På 1800-tallet hadde motivet vært svært knyttet til litteraturen gjennom sin evne til å fortelle en historie i form av bilder. I løpet av denne tiden ble litteraturen påvirket av det romantiske tankegodset, og kunstnerens overordnede mål var å videreformidle følelser gjennom maleriet og til publikum. Det romantiske maleriet fikk sin motstand hos kunstnere som mente at perioden manglet sin forankring i det tekniske og tradisjonen, og etablerte det akademiske maleriet som opponent. Begge disse retningene illustrerte for Greenberg hvordan maleriet alltid hadde vært underlagt andre disipliners idealer og at billedkunsten manglet en autonomi.

Greenberg hevdet at maleriet burde etterstrebe musikkens «renhet», og det faktum at musikk verken imiterte naturen eller noen annen kunstform. Siden avantgarde-kulturen generelt var forankret i idéen om egne disipliner og prosesser, så var spesielt avantgarde-maleriet også en etterligning av ikke-imitasjon. Greenbergs dom over kunsten i denne perioden vises i sitatet: «(..) skjebnen til vår spesielle kunsttradisjon avhenger av det som abstrakt kunst utvikler seg til». Greenberg mente også at et godt maleri ikke trenger å være vellykket, men skal være stimulerende, interessant, originalt og kreativt.

Men kan man male musikk? Flere kunstnere har løst dette ulikt, men felles har vært gjentagelser, simultanitet og bevegelser i komposisjonen, samt instrumenter som en del av motivet. I Storstein Fiolinspilleren veksler motivet mellom det statiske og det dynamiske. Det kubistiske formspråket og den flate-orienterte utførselen står i kontrast til den rytmiske vekslingen av fargene og musikkspillet som utføres. Storsteins motiv er et møte mellom tradisjon og modernitet, og en påminnelse om at maleriet ikke trenger en handling for å gripe betrakteren.

Les mer om Aage Storstein her:

Åse Ødegård, Aage Storstein. En billedbygger i norsk kunst (1992)